Etter 40 år i helsevesenet sitter jeg igjen med en uro

Kenneth Ledang40 års erfaring fra helsevesenet

Det norske sykehuset var en gang et sted hvor leger behandlet pasienter, sykepleiere pleiet syke, og direktøren holdt seg i bakgrunnen. Så kom foretaksreformen.

Foretaksreformen skulle gi mer helse for pengene. Etter mer enn 20 år er spørsmålet om den i stedet har skapt mer foretak for helsen.

Da jeg begynte å arbeide på sykehus for 40 år siden, snakket vi sjelden om organisasjon. Vi snakket om pasienter. Om den eldre kvinnen som plutselig ble dårlig på nattevakt, om mannen som ventet urolig på prøvesvar, om den nyutdannede sykepleieren som trengte støtte etter sitt første møte med døden.

Avdelingsmøtene handlet om fag, vanskelige kliniske vurderinger og hvordan vi kunne hjelpe pasientene bedre. Økonomi fantes selvsagt også den gangen, men den levde i bakgrunnen. Den var et nødvendig hjelpemiddel, ikke en del av vår profesjonelle identitet.

Gjennom fire tiår arbeidet jeg i helsevesenet som spesialsykepleier, kliniker, leder og senere som statlig helsebyråkrat. Jeg fikk dermed anledning til å betrakte sykehuset fra flere utsiktspunkter – ved pasientsengen, rundt lederbordet og fra kontorer hvor beslutninger ble formulert i styringsdokumenter, budsjetter og oppdragsbrev. Nettopp derfor ble kontrastene så tydelige.

Jeg opplevde hvordan møter som tidligere handlet om faglige utfordringer og pasientforløp, gradvis kom til å dreie seg om aktivitetstall, produksjonsmål og økonomiske indikatorer. Nye styringssystemer ble innført med løfter om bedre ressursutnyttelse, men syntes ofte å skape flere rapporter, flere måltall og flere mennesker som skulle kontrollere at måltallene ble oppnådd.

Jeg så dyktige kolleger gå inn i lederstillinger med et oppriktig ønske om å forbedre tjenesten, for så langsomt å ta i bruk et språk som gjorde det vanskeligere å snakke om det som opprinnelig fikk dem til å velge helsevesenet.

Det norske sykehuset var en gang........

© Aftenposten