Det er fristende å gripe til formuleringen om at makt korrumperer. Epstein-saken viser hvorfor det er en utilstrekkelig forklaring.

Hvor langt er du villig til å gå for å få makt og leve det gode liv? Epstein-avsløringene viser hvordan makt kan sirkulere i lukkede rom over lang tid, beskyttet av nettverk, stillhet og gjensidig nytte. Spørsmålet er derfor ikke bare hva Jeffrey Epstein og hans venner gjorde, men hva slags kultur som gjorde det mulig. Deler av svaret ligger i hvordan makt faktisk virker.

I et land som Norge liker vi å tro at makt er ryddig. At den forvaltes av kompetente mennesker innenfor tydelige institusjonelle rammer og underlagt kontrollmekanismer som i hovedsak fungerer.

Vi forventer at de som har makt, vet å forvalte den godt. Når noe skurrer, antar vi at mekanismer vil gripe inn. Slik opprettholdes forestillingen om at systemet i hovedsak fungerer.

Vi omtaler oss selv som et tillitssamfunn, og det er med god grunn. Høy tillit er en demokratisk styrke. Samtidig er den også en forutsetning for blindsoner.

For makt utøves ikke bare gjennom formelle posisjoner. Makt er i stor grad relasjonell. I maktkulturer handler makt mindre om titler enn om tilgang: hvem som inviteres inn, hvem som blir hørt, hvem som får informasjon tidlig, og hvem som faktisk får rom. Formelle posisjoner betyr noe, men den reelle makten ligger ofte i relasjoner, nettverk og uformelle lojaliteter. Nettopp fordi dette er uformelt, ligger det langt utenfor de etablerte........

© Aftenposten