Norsk mellom- og langdistanse er i krise – evner ledelsen å fikse den?

Dette er ikke en spissformulering. Det er en diagnose.

Norsk mellom- og langdistanse er ikke i verdenstoppen. Det fremstår kanskje slik, men det skyldes i all hovedsak tre brødre fra Sandnes – Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen – og til dels Narve Gilje Nordås. Uten disse ville nivået vært ordinært, ingenting annet.

Dette er ikke en spissformulering. Det er en diagnose.

Kompetansegapet ingen vil snakke om

Den største utfordringen er ikke mangel på talent, for det er ikke slik at våre utholdenhetsgener har forsvunnet de siste tiårene. Vi hevder oss internasjonalt i sykkel, triatlon og på ski med og uten børse.

Norsk friidretts største utfordring er at vi ikke evner å trene og videreutvikle talentene våre på en optimal måte. Med andre ord mangler vi trenerkompetanse på toppnivå. På mellom- og langdistanse er miljøene tynne, fragmenterte og i for liten grad kunnskapsdrevne.

Resultatene lyver ikke.

Det er umulig å ignorere historien

Grete Waitz løp 1500 meter på 4.00,55 for – hold dere fast – 48 år siden. En tid helt i verdenstoppen den gang. Hun var ikke profesjonell. Hun jobbet fulltid. Hun hadde ikke supersko med karbonplater, ikke moderne ernæringsprotokoller, heller ikke tilgang til Maurten Bicarb (bikarbonat for trening og konkurranse). Hun trente heller ikke etter det som i dag fremheves som gullstandarden: systematisk terskeltrening. Likevel løp hun langt raskere enn dagens norske toppnivå.

Internasjonalt har utviklingen vært brutal: forbedringer på over ti sekunder på samme distanse. I Norge? Vi har gått bakover. De beste norske kvinnene ligger 8–10 sekunder bak nivået fra 1970- og 80-tallet.

Til sommeren feirer også Ingrid........

© Aftenposten