Vi setter navn på det vi ser, men forstår vi det?

GJESTEKOMMENTAR: Fortellingen om bjørnen og tigeren som leter etter Panama, kan si oss noe viktig om den gode gamle sirkelen. Der symptomet forklarer diagnosen, og diagnosen forklarer symptomet

Vilde Amalie ToloPsykolog

Hvor nydelig er det ikke i Panama. Skikkelig nydelig, tror jeg. Hvert fall hvis vi skal tro Janoschs barnefortelling om den lille bjørnen og den lille tigeren. Et fantastisk land. Det hele begynte med en kasse med bananer, som luktet av bananer, og som det sto skrevet «Panama» på. Bjørnen og tigeren lager en veiviser av kassen, som skal peke ut retningen til Panama. Så drar de ut på reise, uten å egentlig ane retning, men de bestemmer seg for å gå mot venstre. De finner til slutt fram til et sted som jo må være Panama, fordi det er fint der, og fordi det bare kjennes riktig, og fordi veiviseren står der. Panama.

Så er det jo litt fint, litt morsomt og kanskje også litt undringsverdig, eller til og med gjenkjennbart at de egentlig bare har havnet tilbake der de startet. De leter så lenge, styrer og strever, kommer tilbake til skiltet, sier noe sånt som «her er Panama», og det er jo litt trist også, eller litt frustrerende, at til og med de, som så mange andre, endte i den gode gamle sirkelen. Der symptomet forklarer diagnosen, og diagnosen forklarer symptomet. Der vi tolker symptomer, setter opp et skilt, en diagnose, og bruker skiltet, diagnosen, til å forklare hva vi ser.

Problem som ikke er en årsak

Jeg vil fra Panama til diagnosene. Diagnoser innenfor psykisk helse........

© Aftenbladet