En ambulansearbeiders bekymringer

DEBATT: Jeg ser så mange unge som sliter. Det er barn ned i 8_10-årsalderen som har hatt tanker om å ta livet sitt. Det er ungdom som aldri finner sin plass, som føler at å be om hjelp gjør ingen nytte. Det gjør vondt å se.

Alexander GrandeAmbulansearbeider og student

I mine ti år som ambulansearbeider har jeg vært ute for mye rart. Jeg har sett skader, sykdom og sorg, fødsel og ikke minst glede. Når folk spør hva som er det verste jeg har sett, blir de alle like skuffet hver gang, for det verste jeg har sett er ikke de stygge ulykkene eller de verste skadene.

Det er ikke den gangen da en satt med en finger i plastpose på vei til sykehuset, eller de styggeste kuttene der en ser helt til beinet. Nei, det verste for meg er alle de eldre man kjører hjem og ser at de ikke har noen som tar vare på dem, når de ser på deg med ensomhet og sorg og håper du skal sette deg ned i bare fem minutter til. Eller de barna som er alvorlige syke når man kommer fram, de som er apatiske, puster dårlig og er helt stille. De turene er de verste og de som er vanskeligst å glemme.

Men det vondeste for meg i dag, er at man ser så mange unge som sliter. Det er barn ned i 8–10-årsalderen som har hatt tanker om å ta livet sitt. Det er ungdom som aldri finner sin plass, som føler at å be om hjelp gjør ingen nytte. Det gjør vondt å se.

Når man snakker med dem, så nevnes........

© Aftenbladet