Det er en fin søndag i mars. Solen strømmer inn gjennom vinduet og det lukter fersk gjærbakst.

Dagen er mild og rolig med hvilepuls og trøtte fjes. Frihetsfølelsen det gir, å ikke skulle gjøre noe eller være noe sted gjør at både jeg og barna nyter denne formiddagen litt ekstra. Ting får lov til å gå ekstra sakte. Frokosten blir til brunsj og det er ingen hast. Det er lykke. Det er lukten av kaffe og lyden av duplo på stua. Det er fred.

Han gjorde sitt beste, det gjorde ikkje vi

I det jeg rusler inn på stua, fortsatt med pysjen og tøflene på, ser jeg henne. Verdens lykkeligste seksåring som sitter helt i sin egen verden med duplo utover hele stuegulvet. Hun smiler til meg i det jeg setter meg ned i sofaen. Så er hun tilbake igjen, i sitt eget univers. Ei god stund sitter hun og bygger. Hus, togskinner og romskip. Fantasien har fritt spillerom og jeg ser at hun nyter denne uforstyrrede tiden. Nyter å få ha fritt spillrom. Hun ser opp på meg og sier:

«Mamma, jeg er stor nok til å lage min egen verden!».

Vi smiler til hverandre, så går hun tilbake til byggingen. For en lykke det må være, tenker jeg. Det å skjønne at man kan lage sin egen verden. Dette utsagnet setter i gang en tankeprosess i meg.

Kanskje gjelder ikke dette bare for seksåringen som sitter med duplo? Kanskje gjelder det meg, og alle andre også?

Leverpostei, sjokolade og spørsmålet om hvem som får tilhøre

Det får meg til å kjenne etter, der jeg sitter med kaffekoppen og ser ut mot skogen. For har jeg ikke gjort akkurat det? Laget meg min egen verden, med de menneskene jeg er glad i? Det får meg til å smile. Jeg ser rundt meg og kjenner på en tilfredshet. En ro. Glede og takknemlighet over at jeg har fått muligheten til akkurat det: Lage min egen verden og virkelighet. Denne muligheten til å forme vår egen virkelighet skal vi kanskje ikke ta for gitt?

Kloss for kloss bygger vi livene våre. Små og store valg, som til slutt danner vår virkelighet. Vår egen verden.

Det er en lykke og en glede å observere en seksåring sin entusiasme over å kunne bygge sin egen verden. Det å få lov til å være en del av den. For ja, hun inviterer meg med i leken etter hvert.

Det er en stor lykke og glede å sitte som 30-åring og kjenne på at man har bygget seg en verden man er stolt av og trives i.

Vi var litt ekstra lykkelige denne søndagen. Tok livet litt ekstra med ro og vi satt begge to og beundret den verden vi hadde laget.

For vi er store nok til å lage vår egen verden.

Les flere bidrag i Adresseavisens skrivekonkurranse her!

© Adresseavisen