Terje Rød-Larsen og Mona Juul har mistet sin sønn.

I natt døde en ung mann. To foreldre har mistet sin sønn.

Uansett hvem man er, uansett hvilket liv man har levd, uansett hvilke roller man har hatt i offentligheten, finnes det én smerte som overgår alle andre: å miste sitt barn. Det er en smerte som ikke kan måles, ikke kan forklares og ikke kan deles fullt ut med andre.

Terje Rød-Larsen og Mona Juul har mistet sin sønn.

Det er det eneste som faktisk betyr noe akkurat nå.

Likevel står denne tragedien ikke alene. Den står i skyggen av måneder med et offentlig søkelys som for lengst har sluttet å være kritisk, og som i stedet har blitt mistenkeliggjørende, spekulativt og i perioder grenseløst. Et søkelys som ikke bare har rammet to foreldre, men som også har trukket deres barn ufrivillig inn i offentlighetens nådeløse maskineri.

De siste månedene har Terje Rød-Larsen og Mona Juul vært gjenstand for massiv offentlig oppmerksomhet. Alt de har gjort, sagt og stått for gjennom et langt liv i diplomatiets og politikkens tjeneste, har blitt gransket, fortolket og ofte fremstilt med et lys som ikke søker forståelse, men mistenksomhet.

Det er legitimt å stille kritiske spørsmål til makt. Det er nødvendig i et demokrati. Men det finnes et punkt hvor kritikk glir over i karakterdrap, hvor nysgjerrighet blir til spekulasjon, og hvor offentlighetens rett til innsyn blir tatt til inntekt for noe langt mer problematisk: en kollektiv........

© Adresseavisen