I Norge kan vi kritisere regjeringen uten å frykte at politiet banker på døren om natten

Jeg har opplevd det motsatte.

For mange i Norge kan demokratiet virke selvfølgelig. For meg er det ikke det.

Jeg kommer fra Iran, der mennesker kan bli arrestert fordi de kritiserer ledelsen eller deltar i fredelige demonstrasjoner. De risikerer fengsling, tortur og i verste fall å bli drept. Myndighetene forsøker også å bestemme hvordan mennesker skal leve og kle seg. En kvinne kan straffes fordi hun går ut uten slør.

Jeg husker hvordan mennesker lærte å senke stemmen. Et navn kunne ikke sies høyt. En bok måtte gjemmes. Før man snakket, måtte man tenke gjennom hvem som lyttet.

I Norge kan vi kritisere regjeringen, organisere oss, demonstrere og stemme makthaverne ut. Fordi jeg har levd uten disse frihetene, betyr de svært mye for meg.

Fastlege, universitetslektor på NTNU og spaltist i Adresseavisen.

I Iran lærte jeg hvor farlig makten kan bli når den samles hos noen få og utøves gjennom frykt, fengsling og vold.

I et demokrati virker makten annerledes. Den er fordelt mellom politikere, myndigheter, institusjoner og økonomiske interesser. Det gjør den mindre synlig, men ikke nødvendigvis lettere å kontrollere. Når mange deler på makten, kan også ansvaret bli så spredt at ingen opplever seg som fullt ansvarlig.

Det er ikke nok å ha frie valg. Vi må også vite hvem som har innflytelse, hvordan........

© Adresseavisen