Jeg var 24 år. Nyutdannet sykepleier og sommervikar i hjemmetjenesten før videre studier ventet til høsten.

Jeg gledet meg. Og jeg var spent. Men det gikk ikke mange dagene før jeg sto alene.

Bilnøkler i hånden. Rød jakke. Blå bukser. Et tungt nøkkelknippe til andres hjem. Arbeidslister med navn, adresser og antall minutter til hvert besøk.

Minutter til morgenstell. Minutter til medisiner. Minutter til sårstell. Som om omsorg lot seg måle slik. Klokken styrte alt. Jeg kjørte fra dør til dør, fra liv til liv.

Bak hver dør ventet et menneske. Et liv jeg bare fikk låne noen minutter av.

I min første uke kom jeg til en kvinne som var alvorlig kreftsyk og i lindrende fase. Ektemannen åpnet døren med et sukk og et surt blikk.

«Dere nye kommer jo inn her og skjønner ingenting.»

Han fulgte hvert eneste grep jeg gjorde, som om han lette etter feil.

Senere samme dag satte jeg insulin hos en mann med alkoholavhengighet og uregulert diabetes. Han var forvirret og forsøkte å gripe etter meg.

I samme bygg stelte jeg en ung........

© Adresseavisen