Etter en del år i Trondhjems Studentersangforening har jeg opplevd flere morsomme ting enn mange andre. En av de største opplevelsene er et av klimaksene fra da studentersangforeningen var på turne til Dublin i 2011. Koret hadde rundet hundre år og turneen var en jubileumsgave til oss selv.

For dem som ikke kjenner Trondhjems Studentersangforening, holder vi til på Studentersamfundet. Det er vi som av og til dukker opp i bybildet i smoking og studentlue. Vi gjerne Når fjordene blaaner, og andre nasjonalerotiske bangers, som Sit On My Face.

Til denne turneen hadde vi fått arrangert en gjev irsk vise, The Rocky Road to Dublin. Låten er veldig energisk, og denne versjonen er spesielt publikumsvennlig. For dem som er interesserte synger vi den hvert år på morgenen 17. mai i Prinsenkrysset.

Det hadde vært en fortreffelig turné, vi hadde krasjet utdrikningslag, vi hadde sunget sangen The Boar's Head på puben The Boar's Head, vi hadde vært på omvisning på både Guinness-bryggeriet og Jameson-destilleriet. Vi hadde sjarmert i senk en hel irsk landsby med sang da vi var på ekskursjon til idylliske Tyrell's Pass. Vi hadde skrevet limericks med unevnelig innhold.

Turneen gikk mot enden, og det var ikke rart at vi var noe slitne, helt fornøyde, og klare for bare litt mer fest. De som er kjente i Dublin vet at ved elva Liffey ligger det et belte av puber som en skamløs turistfelle. Det var ikke noen grunn til å holde seg for gode til sånt, så det var målet vårt.

Vi hadde tilbrakt det meste av tiden i smoking (for eksempel da vi spilte fotball i baris i en sentral park, med påfølgende spontankonsert i en paviljong), så nå var det ålreit å bruke sivile klær.

Pubene ved Temple Bar-området er skamløse, men de har likevel sjarm. Skamløs sjarm er vel definisjonen på det rot-irske.

Vi valgte oss en av disse pubene, og sildret inn etter hvert som folk kom seg til sentrum. Akkurat denne puben er bygget på en spesiell måte. Den er i tre etasjer, og har sånt åpent tømmer-reisverk som gjør at man kan se mellom etasjene. Vi er sånn femti stykker i Trondhjems Studentersangforening, så det var ikke råd å få plass samlet. Noen satte seg her, noen satte seg der, noen i første etasjen, andre i tredje, og enda noen i den midtre etasjen.

Mannskorsangere er sosiale typer, og det er jaggu irene også. Det tok ikke lang tid før mange av oss var i prat med de lokale innfødte. Dem var det nok hundrevis av i denne svære puben. Vi var fortsatt i sivile klær, det er det viktig å huske på. Det var nemlig ikke noen synlige tegn til at vi var et kor, eller at vi i det hele tatt hadde noe med hverandre å gjøre.

De glade irene ante derfor fyll og ingen fare da noen dro frem stemmegaffelen og plutselig ga tonene til glansnummeret vårt. Alle sangerne som var spredt i de tre etasjene knallet til med The Rocky Road to Dublin.

Sangen kom helt uventet på de øvrige pubgjestene, eller «publikum» som det er naturlig for oss å kalle dem. Puben eksploderte i ren, irsk begeistring. Det var en flashmob i fire dimensjoner.

Vi blåste irene fullstendig av barkrakkene. De er jo helt gærne etter levende musikk. Da vi hadde gjennomført sangen slo jubelen i taket, i alle de tre takene i de tre etasjene. Vi var superstjerner. Vi var sjampanjekorker. Vi var Klæbo på ski.

Festen fortsatte i det uendelige, og det skulle ikke forundre meg om vi sang flere sanger på oppfordring. Minnet er uklart. Da vi skulle dra tilbake til Norge dagen etter holdt én på å bli igjen i Irland fordi noen hadde stjålet passer hans. En annen hadde gått seg bort i byen etter å ha overnattet hos en irsk pike (det skjedde ikke noe snusk, for hun var katolsk og skikkelig). Men alt endte godt, og de kom seg på flyet. Det meste ordner seg når man har sjarmen til et mannskor i ryggen.

Etter dette synger vi i TSS The Rocky Road hver gang vi kommer innom en irsk pub. Enhver pub blir naturligvis irsk når vi synger The Rocky Road i den. Men det var noe spesielt med den første gangen.

Les flere bidrag i Adresseavisens skrivekonkurranse her!

© Adresseavisen