Da jeg hørte at det skulle lages en dramaserie om Henry Rinnan, gledet jeg meg. Mye. Endelig skulle en av de viktigste historiene fra Trøndelags krigshistorie fortelles for et bredt publikum. Historien om Rinnanbanden er ikke bare norsk historie. Den er trøndersk historie. Den utspilte seg i våre gater, våre bygder og blant våre egne familier.

Og la meg være tydelig: Rinnan er ingen dårlig serie. Tvert imot. Serien er velprodusert, intenst fortalt og båret fram av flere sterke skuespillerprestasjoner. Axel Bøyum leverer et imponerende psykologisk portrett av Henry Rinnan. Han klarer å fremstille en av norgeshistoriens mest forhatte menn som et menneske uten å bagatellisere ondskapen han sto for. Det er ingen liten prestasjon.

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at noe mangler.

Jeg sitter gjennom serien og gjør noe jeg ikke ønsker å gjøre. Jeg følger ikke bare historien. Jeg lytter etter feil. Jeg hører palatalisering som ikke sitter. Jeg hører tonefall som skurrer. Jeg hører skuespillere som snakker trøndersk, men som ikke helt høres trønderske ut.

Det er kanskje........

© Adresseavisen