Body mass indeks, BMI.

Det er vekt delt på høyde: kg/m². På godt norsk kroppsmasseindeks.

Denne blir igjen høyaktuell nå som maidagene og deretter sommer nærmer seg. Wegovy selger som aldri før. Ozempic er kjendisgodteri nummer én over dammen. Bunaden blir snart målet på kroppsstatus. Jenter i småskolealder ser «girl dinner» på Tiktok under påskuddet «tarmhelse» fra ufiltrerte påvirkere som via mobilen pakker inn elendig sjølbilde i mat som kun passer til gnagere. Vi har ChatGPT som kommer med kostråd som er på trynet både mentalt og faglig, basert på blant annet BMI.

Det er svært gode grunner til at flere mener BMI bør stå for «Bare. Masse. Idioti». Rent misvisende, sier mange. Diskriminerende. Urettferdig. Feil. Tallene avgjør om du kan bytte ut hofta, får næringsdrikke som gammel skrott eller blir nekta hjelp til behandling. Alt fra anestesileger til forsikringsselskap verden over bruker skalaen.

Vi blir brutalt delt opp i kategorier, der verdi settes ut ifra et mattestykke.

Det er dessverre et faktum at 18-25, såkalt «normalvekt», gir bedre lønn. Det gir lettere ansettelser, bedre tid hos legen, økt forståelse ved sykemelding og mindre hets i det offentlige rom. Det snevre området kan skille godkjent fra avvist, fra fin til ufin, fra catwalk til dogwalk.

35 og oppover gir avslag på prøverørsbehandling, mer stigma fra helsepersonell, færre jobbintervjuer og sjeldnere forfremmelser. Kommentarfelt koker hvis en kjendis i kjole i dette sjiktet tør vise seg. Uansett plage så er høy BMI i fedmekategorien årsaken, og det er alltid selvforskyldt må vite.

I motsatt ende, fra 18 og nedover, skal tiltak inn. Alle eldre på sykehjem eller sykehus skal etter loven kartlegges for vekt- og ernæringsstatus. En for lav BMI tilsier proteinmangel, underernæring og høy risiko for fall. Mennesket trenger næring for at skrøpelighetsmonsteret ikke skal ta seieren på forskudd. Da er BMI svært viktig, der manglende kartlegging gjør at sårbare individer ikke får den hjelpen de trenger.

Så hva gjør vi? Skroter hele greia?

Anette Syvertsdatter Carr

Ernæringsrådgiver, idrettsfysiolog og spaltist i Adresseavisen

BMI har, fordi den er enkel, billig, kjapp og krever lite utstyr, nyttige sider ved seg som måleenhet. Den gir godt innblikk i trender for større populasjoner, samt indikasjoner for risiko hos utsatte grupper. Den har og mange negative sider. BMI underestimerer grad av fett ved økende alder, den tar ikke hensyn til muskelmasse og mange tilstander gjør skalaen håpløs å bruke. Det må også spesielle beregninger til for at den skal gjelde for barn/unge i vekst.

Jeg har selv testa britiske rugbyspillere, som etter BMI å dømme alle hadde behandlingstrengende fedme. Jeg har hatt møtt mange med tall langt unna overvekt som er i faresone for alt fordi øl og kebab i liggende stilling har hatt hovedrollene. Det har i andre enden vært mann på 170 kg med nydelig blodtrykk, fint kolesterol og prima blodsukker. Og det har vært kvinne med fettvevssykdommen lipødem som ikke får behandling, selv om ribbeina stikker ut.

Hos enkeltmennesket må vi derfor se på andre mål enn BMI. Det tallet alene skal aldri definere helse, behov eller livskvalitet. Det gir indikasjon på potensiell fare for uhelse, men sier ingenting om funksjon eller verdi. Kropp skal møtes med respekt, uansett livsstilsvalg, form og alder. Vekt er tross alt noe av det aller mest personlige vi kan snakke om. Ingen slipper unna, spjæling eller staut, fordi vi går rundt med det legemet vi har, fysisk synlig for hele omverdenen.

Midjemål og fettprosent, roper dermed noen. Kroppsanalyser og VO2-maks, mener andre. Dette er testing som er mye mer inngripende, tidkrevende og dyrere, dessverre. Skal BMI ut, så må det derfor eksistere andre alternativ som ivaretar mangefasetterte behov, og her strides mange.

Det viktigste aspektet ved denne debatten er kanskje heller dette: skal vi måle og kartlegge så må det uansett være et apparat som står klart til å motta, håndtere og følge opp. Et system der individet sees, ikke bedømmes. Systemer for oppfølging, langtids ivaretakelse og behandling der det trengs.

Vi må inkludere omsorgspersoner, ta hensyn til autonomi, alderstilpasse tjenester og individuelle behov. Det går på grunnleggende endring av hvordan vårt helsevesen fungerer. Fastlege, sykehus, helsestasjon, BUP og hjemmetjenester må få samarbeide uten å hele tiden være mest redd for neste budsjettforhandling eller anbudsrunde. Det vi istedenfor har i dag er politikere som forsvarer systemfeil og kutt i helse med så vide penselstrøk at kompetanse taper for innsparing i et korttidsperspektiv, der forebygging blir vektet lavest av absolutt alt.

Når mennesker blir målt (uavhengig av metode eller årsak) og personen trenger hjelp, så skal vi kunne stole på at det finnes kompetente tiltaksapparat i hele landet. Verdien ligger i å få det mennesket til å leve bedre i sin kropp, resten av livet. Og det i en kropp som er helt unik.

Det er det som bør veie tyngst.

Adresseavisens spaltister

Nick Faradonbeh, lege

Nick Faradonbeh, lege

Anette Syvertsdatter Carr, ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

Anette Syvertsdatter Carr, ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

Erlend Loe, forfatter

Erlend Loe, forfatter

Eskil Grendahl Sivertsen, forsker og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt

Eskil Grendahl Sivertsen, forsker og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt

Ragnhild Risnes, skuespiller og musiker

Ragnhild Risnes, skuespiller og musiker

Sivert Bjørnstad, partner i og rådgiver Storm Samfunn, tidligere stortingspolitiker for Frp

Sivert Bjørnstad, partner i og rådgiver Storm Samfunn, tidligere stortingspolitiker for Frp

Tatiana Elsoukova, litteraturformidler og skribent

Tatiana Elsoukova, litteraturformidler og skribent

© Adresseavisen