Lytt til saken

Kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Man trenger ikke å ha mistet forstanden fullstendig, om man kjenner på angst for fremtiden.

Vi som vokste opp på 70- og 80-tallet husker angsten for atomkrig som noe allmenngyldig. Du var regelrett naiv om du ikke kjente på den.

Jevnlige øvelser på skolen, der man løp i samlet flokk ned i tilfluktsrom, mens sirenene fra Sivilforsvaret ulte, var normalt.

Apokalyptiske filmer som «The Day After» føltes ekkelt aktuelle og troverdige, og Åge Aleksandersen åpnet tidenes norske platesuksess, «Levva Livet», med å skrike ut at «Æ Syns atomkrig e for jævlig!», samt at han påpekte at statslederne i USA og Sovjetunionen var henholdsvis en tulling og en gærning.

Over 40 år etterpå føles det som vi har rykket tilbake til start.

Tullingen og gærningen i Åges låt føles til og med hakket mer stabile enn de som nå sitter i de samme stillingene.

Nå kurtiserer de til og med åpenlyst med hverandre, for egen vinning, på bekostning av vår sikkerhet.

Det begynte så smått under pandemien, at man igjen begynte å tenke i tankebaner der det globale alvoret krøp opp i fangene våre igjen, og det har tiltatt med styrke de siste årene, etter Putins fullskalainvasjon av Ukraina, og nå med den smått uvirkelige trumpmuskske galskapen vi skvetter av nye oppdateringer til hver bidige morgen.

Et stort oppsving av miljø og klimakatastrofer, kriger og millioner av mennesker på flukt understreker alvoret.
Nå er det jevnlige nyhetsinnslag der myndighetene våre minner oss på om å ha et eget beredskapslager hjemme.

20 liter drikkevann per person. Tørrfor og hermetikk. Batterier og kontanter. Det er ikke kødd lenger.

De som har ment at norsk jordbruk bare skal........

© VG