Det er fotball-VM i Marseille, en av Europas mest multikulturelle byer.

Algerie begynte med 0-3 i sekken mot Messis Argentina. Heldigvis, får vi nesten si, for om Algerie skulle vinne en kamp, kan du bare glemme å sove den natten.

Mellom 20-30 prosent av byens befolkning antas å ha algeriske røtter. Ingen vet nøyaktig.

Utenfor de senegalesiske restaurantene i sidegatene til hipsterområdet Cours Julien spiller perkusjonister på Sabar-trommer.

Jean, en senegalesisk kompis som har tatt meg med dit, spør en fremmedkar hvem han holder med i VM.

«Du er fra Komorene. Hvem holder du egentlig med?»

«Med Mbappé. 100 prosent fransk,» sier mannen.

Jean rister smilende på hodet og legger hånda på hjertet.

Frankrikes forhold til sine gamle kolonier er lengre og dypere enn noe annet europeisk land.

I Stefan Zweigs mesterverk «Verden av i går» beskriver han møtet med Paris på begynnelsen av 1900-tallet:

«Ingen sjenerte seg for noen; de peneste jentene skammet seg ikke over å gå arm i arm med en kullsvart n**** inn på nærmeste petit hôtel – hvem i Paris brydde seg om slike skremmebilder som det skulle bli gjort så mye ut av senere, av rase, klasse og fødested?»

I London, den andre kolonimetropolen, var noe slikt utenkelig på den tiden.

I USA var det ulovlig. I 1931, mer enn 50 år før Viv Anderson ble den første svarte spilleren på det engelske........

© VG