Den to uker lange våpenhvilen fra forrige runde med samtaler i Islamabad går ut på onsdag.

I Islamabad er veisperringene på plass. Møterommene er reservert. Den røde løperen rulles ut på nytt – klar for nye steg mot fred.

Det eneste som mangler, er et klart «ja» fra Iran. Blant hardlinerne i den iranske revolusjonsgarden kan skepsisen raskt vippe over i et «nei».

Krigen i Iran har vært utmattende. Men ikke av de grunnene man skulle tro.

Det er ikke bare bombene, blokaden eller frykten for hva som kommer. Det er forvirringen. De motstridende meldingene. Tillitsbruddene som har dominert nyhetsbildet fra første stund.

Det som skulle være to uker med våpenhvile og diplomatiske samtaler, har i stedet blitt en offentlig pekelek.

Trump anklager Iran for å bryte våpenhvilen ved å skyte mot to handelsskip i Hormuzstredet.

Iran svarer med å anklage USA for det samme – gjennom blokaden av egne havner og kystlinje.

Dermed står vi igjen med to helt ulike virkelighetsbeskrivelser – og en våpenhvile som sakte uthules fra begge sider.

I Teheran, særlig blant den iranske revolusjonsgarden, vokser oppfatningen av at en ny runde med samtaler i Islamabad – som Genève – kan være et diplomatisk skalkeskjul før et nytt militært angrep.

Man trenger heller ikke være ekspert på tillit for å skjønne at uttalelsene fra Trump bidrar til alt annet enn nettopp det.

Trumps kommunikasjonsstrategi – tvetydighet og brå vendinger – er brukt så mye at den har mistet både effekt og verdi.

Presidentens manglende impulskontroll og hang til å rope ut på Truth Social fremstår som den største blokaden mot fred.

I det ene øyeblikket skriver han at veien til fred er kort, at en «veldig god avtale» er innen rekkevidde.

I det neste stiller han ultimatum og truer med å bombe kraftanlegg og kritisk infrastruktur.

Vi kan riste på hodet og avfeie det som nok en latterlig uttalelse fra verdens mektigste mann.

Men når så mye står på spill, forsterker det heller inntrykket av at presidenten fortsatt ikke forstår alvoret.

Hverken trusler eller påstander om iranske innrømmelser er veien til en mer langsiktig avtale.

Samtidig styrker det skepsisen i revolusjonsgarden, som allerede ser på USA som en upålitelig forhandlingspartner.

I diplomatiske samtaler der mye står på spill, er det vanlig å frykte sabotasje fra aktører som ikke ønsker en fredelig løsning – såkalte «spoilers».

I Trumps tilfelle finnes det knapt et skille: han opptrer like mye som spoiler som forhandlingspart.

Sannheten er at både USA og Iran har alt å tjene på en mer langsiktig løsning.

For USA bør fokuset være på å begrense skadeomfanget i en krig som ikke har gått etter planen.

Det handler om å finne en ryddig exit – en løsning presidenten kan leve med og selge inn hjemme.

På iransk side handler det om å unngå en blodig krig, men også om å få USA til å akseptere krav som for bare uker siden fremsto helt urealistiske.

Det gjelder blant annet full opphevelse av blokaden, lettelser i sanksjonene og en mer varig garanti for at USA ikke igjen trekker seg fra en avtale slik de gjorde med atomavtalen i 2018.

Disse krevende forhandlingene hører hjemme rundt et møtebord, ikke på sosiale medier.

Ingen forventer at Islamabad skal løse alt. Men uten dette møtet kommer man ingen vei.

Den amerikanske visepresidenten er på vei til Islamabad. Det er uklart om iranerne dukker opp.

Det viktigste USA kan gjøre nå er ikke å blokkere Hormuzstredet – men å blokkere presidentens Truth Social-konto.

© VG