Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

727 som burde fått hjelp. 727 som ikke klarte å se lyset på den andre siden. Dette er ikke bare tall – det er liv, historier, mennesker med familier, venner og drømmer. Det er en varsellampe vi ikke lenger kan ignorere. For noen blir livet så mørkt og vanskelig at tanken om å avslutte livet føles som eneste utvei.

Dette er 727 for mange. Men hvordan har det blitt slik? Hvorfor øker tallene?

Mer sårbare

Samfunnet vårt har blitt enklere på mange måter. Vi får mye servert, og ting ordner seg ofte raskt. Det er bra – men det har også gjort oss mer sårbare. Vi forventer at hjelpen skal være lett tilgjengelig, og at vi slipper å stå i det vanskelige for lenge. Men hva skjer når livet krever mer av oss enn vi er forberedt på?

Kanskje er noe av problemet at mange unge vokser opp med urealistiske forventninger.

Jeg tror det er mange unge i dag som tror at livet skal falle på plass med én gang. At man skal ha drømmehuset, drømmejobb, kjæreste og et perfekt liv allerede i starten av 20-årene. Men sånn er det ikke. Det tar tid å bygge et liv. Man må jobbe for det og finne ut hvem man er. Men på sosiale medier ser vi ofte bare det perfekte, og det kan få oss til å tro at livet skal være sånn for alle, med en gang.

Mange har aldri lært å takle motgang alene. Når problemene kommer, kan det føles som om man står helt alene, og at systemet som skal støtte, svikter. Da er det lett å miste håpet. Vi er rett og slett dårlig rustet for livets harde realiteter. Når man står midt i mørket uten hjelp og støtte, er det ikke rart at noen ser døden som eneste utvei.

Kan forebygge bedre

Norge har råd til å gjøre mer. Vi har råd til å........

© Tønsbergs Blad