Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dag, 1. september, er Marie Treschow sykehjem tømt for beboere. Et sted som siden 1986 har vært hjemmet til mange eldre i Tønsberg, er nå historie. Vi vil tro Marie gråt i dag da den siste beboeren ble kjørt ut. Og hun må ha vært like sint som oss pårørende, lei seg som alle beboere og ansatte siden beskjeden kom. Hennes byste henger rett innenfor inngangsdøren, og det har vært vanskelig å møte blikket hennes med tanke på hva hun ønsket den gang hun opprettet behandlingssted her.

Det er Lovisenberg Omsorg som har drevet sykehjemmet de siste årene på oppdrag fra kommunen. Sykehjemmet er blitt drevet etter disse verdiene:

«Våre beboere skal bli sett, hørt og oppleve trygghet og glede over livet, og kjenne at man fortsatt er seg selv.»

Det kan vi med glede si at de har levd opp til. Med stor omtanke og omsorg for både beboere, pårørende og ansatte. Det har vært en egen stemning å komme inn på Marie Treschow. Måten man ble møtt på, smil, «hvordan har du det», «så fint å se deg», og «håper du har hatt det hyggelig i dag» når en beboer hadde vært ute.

Luftetur med rullator, sykkel eller rullestol, mat i solfylte, hyggelige stuer med utsikt til sjø eller hage,........

© Tønsbergs Blad