Frykten var til å forstå. Kong Harald Vs første minne fra Norge var hjemkomsten i 1945 etter fem års eksil i USA. Den stormende jubelen bestefaren kong Haakon VII ble mottatt med både overveldet og skremte den åtte år gamle guttungen som sto bak ham på Honnørbrygga og plutselig befant seg i sentrum av et samfunn han ikke kjente. 

Faren Olav V fikk med årene en selvsikker verdighet, paret med en jovial fremtreden som gjorde ham mektig populær. Da han døde i 1991 kunne man høre mange si at «en så god konge får vi aldri igjen». Ikke alle hadde tro på Harald, som fremsto som innadvendt og mindre karismatisk enn faren. Men de mange lysene som nå tennes på Slottsplassen vitner om at både hans egen frykt og andres skepsis ble gjort til skamme.

Kong........

© Tønsbergs Blad