Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dessverre har lite endret seg. Ett år senere handler debatten om uføre fortsatt om straff, innstramminger og pekefingre, fremfor reelle løsninger. Min frustrasjon fra i fjor har ikke avtatt; fortsatt omtales uføre som «skadelig for samfunnet» og et «problem vi har for mange av» Som Eivind Helland Marienborg nylig uttrykte er det en tretthet og oppgitthet over den moralske nedlatenheten. Hvorfor fortsetter vi å skylde på enkeltmennesker, når de som er uføre, er syke, og trenger tryggheten sin? Ingen velger sykdom, funksjonsnedsettelse eller å stå utenfor.

Antallet uføre mellom 18 og 29 år har ikke økt fordi uføretrygden er for raus. Det skyldes en vedvarende svikt i samfunnets evne til å møte behovene til de av oss som faller utenfor. Vi mangler et arbeidsliv og et samfunn rustet for mangfoldet av mennesker. Utdanning er nøkkelen til jobb, men fortsatt er kun 20 prosent av grunnskolene tilgjengelige for unge funksjonshemmede, og to av tre fullfører ikke videregående. Dette er vår svikt som samfunn, ikke den unges.

Hvis vi ønsker flere folk i arbeid, må vi snu blikket fra den enkelte til systemet rundt dem. Vi må ha to tanker i hodet samtidig: Vi skal både beholde og styrke tryggheten slik den er i dag, og samtidig satse målrettet på inkludering, tilpasning og tilrettelegging for å få flere ut i arbeid. Vi bruker ikke pekefingeren, vi bruker tiltak som faktisk fungerer.

Slik bygger vi broer, ikke murer:

For å bygge et samfunn der alle kan bidra, må vi starte med fundamentet. Det handler om å gjøre universell utforming til et ufravikelig krav i lovverket, slik at hele Norge, inkludert offentlige anskaffelser og skolebygg, er tilgjengelig innen 2035. Når offentlige instanser stiller krav om universell utforming, sender vi et tydelig signal til arbeidslivet og fjerner hindringene som holder folk utenfor fra tidlig alder.

Grunnlaget for deltakelse er også anerkjennelse av enkeltmenneskets rettigheter. Derfor må vi gi FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD) forrang foran norsk lov. Vi må fjerne norske tolkningserklæringer og ratifisere........

© Tønsbergs Blad