Sparebankens idé – kapital i samfunnets tjeneste

Sparebankene ble etablert for å fremme sparing, økonomisk trygghet og utvikling i lokalsamfunnene. De var selveiende institusjoner uten private kapitaleiere som skulle ta ut utbytte. Overskuddet skulle bli i banken, styrke soliditeten og – når det var rom for det – komme samfunnet til gode. Dette prinsippet står fast.

Men historien viser også at sparebankmodellen aldri var ment å være statisk. Den har utviklet seg i takt med samfunnets behov. Innføringen av egenkapitalbevis, etableringen av sparebankstiftelser og profesjonaliseringen av kapitalforvaltningen var alle tilpasninger for å sikre modellen i en ny tid.

Kundeutbytte må forstås i samme lys: Som en modernisering innenfor rammen av det opprinnelige samfunnsoppdraget.

Kritikken mot kundeutbytte – en falsk motsetning

Kritikken bygger ofte på en implisitt motsetning: Enten går overskuddet til allmennyttige formål, eller så går det til kundene. Enten styrker man fellesskapet, eller så gir man individuelle fordeler. Denne dikotomien er kunstig.

Kundeutbytte er ikke en privatisering av sparebankens overskudd. Det er en bred og inkluderende tilbakeføring til dem som faktisk har bidratt til verdiskapingen. Kundene er ikke eksterne investorer. De er selve fundamentet for bankens eksistens.

Når overskudd føres tilbake til kundene, skjer det ikke på bekostning av fellesskapet. Det skjer som en anerkjennelse av at fellesskapet også består av enkeltmennesker og lokale bedrifter.

Samfunnsbygging skjer på flere nivåer

Allmennyttige tildelinger spiller en avgjørende rolle. De bygger institusjoner, styrker frivilligheten og bidrar til inkludering, kultur og lokal utvikling. Dette er langsiktige investeringer i samfunnets strukturer. I dag har Sparebanken Norge et omfattende økosystem bestående av stiftelser som utgår fra banken. Disse har sterk lokal forankring og høy lokal kunnskap. Utdeling fra disse stiftelsene utgjør en vesentlig del av det samlede allmennyttige engasjementet som bæres frem av banken direkte, bankens egne stiftelser og nettopp nettverket av sparebankstiftelser som utgår fra Sparebanken Norge.

Men ingen allmennyttig ordning vil noen gang kunne treffe alle direkte.

Kundeutbytte gir derimot en bred og rettferdig distribusjon. Det sikrer at også den enkelte husholdning og det lokale næringslivet får del i verdiskapingen. I en tid med økte levekostnader og økonomisk usikkerhet er dette viktig for mange.

Der allmennyttige gaver bygger samfunnets institusjoner, gir kundeutbytte økonomisk handlingsrom og inkludering.

Det ene styrker strukturen. Det andre styrker deltakelsen.

En helhetlig modell gir størst effekt

Det avgjørende spørsmålet bør ikke være hvilken av disse tilbakeføringsformene som er «riktig», men hvordan summen av dem bidrar til samfunnsoppdraget. Når en sparebank både deler betydelige midler med frivillighet og samfunnsnyttige formål, og samtidig gir kundeutbytte til et bredt kundekollektiv, da utgjør dette samlet en betydelig samfunnsdistribusjon.

Å isolere kundeutbytte og fremstille det som en svekkelse av gaveinstituttet gir et ufullstendig bilde. Det riktige perspektivet er å se på den totale tilbakeføringen.

Sparebankmodellen må være legitim for å overleve

Sparebankenes styrke har alltid vært deres legitimitet. De har kunnet vokse og utvikle seg fordi de har hatt lokal tillit. I dagens finansmarked konkurrerer sparebankene med nasjonale og internasjonale aktører som ikke har noe tilsvarende samfunnsmandat. For å opprettholde konkurransekraften og samtidig bevare modellen, må vi sikre både soliditet, kundelojalitet og samfunnsbidrag.

Kundeutbytte er et virkemiddel som styrker kundeforholdet og forankringen i lokalsamfunnet. Allmennyttige tildelinger styrker samfunnets strukturer. Sammen bidrar de til å opprettholde den legitimiteten som hele modellen hviler på.

En videreutvikling – ikke et brudd

Sparebankenes tradisjon handler ikke om én bestemt fordelingsmekanisme. Den handler om at kapitalen skal tjene samfunnet.

I et moderne samfunn betyr det å kombinere institusjonsbygging med bred tilbakeføring. Det betyr å erkjenne at samfunnet både er fellesskap og enkeltmennesker. Kundeutbytte og allmennyttige gaver er derfor ikke motsetninger.

De er uttrykk for samme grunnidé – at verdiskapingen skal komme tilbake til dem den springer ut av.

Å sette disse opp mot hverandre er å forenkle en modell som i realiteten er mer helhetlig. Sparebankenes oppgave er ikke å velge mellom kunde og samfunn. Den er å styrke begge. Og nettopp i kombinasjonen ligger den moderne sparebankmodellens styrke.

© Ságat