Torskesektoren er tungt belånt. Når rentene spiser opp driftsoverskuddet, blir kontantstrøm viktigere enn bestand. Så lenge kvoter fungerer som bankpant, vil finansielle hensyn legge føringer på ressursforvaltningen i nord.

Kapitalisering av fellesskapets ressurs

Den kapitalintensive strukturen i torskesektoren har over tid bygget opp et gjeldsnivå som ikke først og fremst reflekterer produksjonsbehov, men konkurransen om kvoter og rettigheter. Når kvoter kan kjøpes, selges og belånes, blir fellesskapets ressurs omgjort til finansielle aktiva. Verdiene kapitaliseres inn i kvotepriser og fartøysverdi – og havner som pant i bankenes balanse.

Kvoteprisene i den minste flåtegruppen viser hvor langt denne kapitaliseringen har gått. I gruppen 10–11 meter betales det nå rundt seks millioner kroner for én torskekvote. Det var neppe hensikten da Arbeiderpartiet innførte ID-kvoter for de minste fartøyene. Resultatet er likevel at også denne delen av flåten trekkes inn i samme finansielle logikk: kvoter blir investeringsobjekter og bankpant.

Når Sparebank 1 Nord-Norge samtidig krever rundt 60 prosent egenkapital ved kjøp av kvoter i lukket gruppe under 11 meter, blir inngangsbilletten så høy at bare de........

© Ságat