Det mest oppsiktsvekkende ved Repparfjorden er ikke bare at sporene etter den gamle gruvedumpingen fortsatt finnes. Det mest alvorlige er at vi nå vet mer enn før – og likevel står i fare for å gjenta inngrepet i langt større skala.

Undersøkelser fra Havforskningsinstituttet viser at hyse fra Repparfjorden allerede før ny deponering har forhøyede nivåer av flere grunnstoffer sammenlignet med referansefjorden Revsbotn. I 2021 ble det funnet signifikant høyere konsentrasjoner av blant annet arsen, bly, jern og selen. For flere stoffer økte nivåene jo lenger inn i fjorden fisken var fanget.

Ny forskning fra 2026 forsterker bildet. Hysa nær det gamle deponiet hadde forhøyede nivåer av blant annet bly, krom, arsen, kobber, nikkel og sink. Nivåene var lavere lenger unna deponiet og enda lavere i referansefjorden.

Det bør ikke komme overraskende på noen at sporene fra den gamle gruvedriften fortsatt kan spores i levende fisk mer enn førti år etter at utslippene stoppet.

Dette er et tydelig varsko.

Samtidig åpner dagens tillatelse for deponering av opptil ti ganger så mye gruveavfall som det historiske deponiet.

Fiskeribefolkningen vet ikke om det utgjør akutt helsefare ved å spise vill fanget fisk.

Havforskningsinstituttet peker på at de fleste målte nivåene ligger under grensene for trygg sjømat. Grenseverdier som stadig heves etter hvert som forurensningen øker. Leger og forskere har lenge advart mot giftstoffer som skader selv ved lave konsentrasjoner. Det forskningen viser, er at giftutslipp fra tidligere gruvedrift fortsatt finnes og blir værende i næringskjeden i lang tid fremover. Detter er et alvorlig tegn på langvarig påvirkning av økosystemet – ikke en frifinnelse av nye utslipp.

For fiskerne i området er dette dypt urovekkende. De advarer på det sterkeste mot ytterligere deponering i fjorden.

Dersom tungmetallnivåer som nå måles i hyse fra Repparfjorden skulle bli normalen, kan det ramme mer enn én fjord.

Det kan ramme omdømmet til norsk villfanget fisk.

Norge har brukt generasjoner på å bygge opp et internasjonalt rykte for ren og trygg fisk fra friske havområder i

ord. Dersom fisk fra en norsk fjord forbindes med gruveforurensning, kan det svekke tilliten til norsk villfanget fisk langt utover Finnmarks kyst.

Likevel planlegges det nå et av de største sjødeponiene i norsk historie.

Tillatelsen åpner for deponering av inntil to millioner tonn gruveavgang i året i Repparfjorden. Avgangen inneholder mellom 300 og 700 milligram kobber per kilo tørr masse. Det betyr et årlig utslipp i størrelsesorden 600 til 1.400 tonn kobber til fjordsystemet.

Dette er ikke små restmengder. Det er et kontinuerlig utslipp av tungmetaller til et sårbart økosystem.

Samtidig må Repparfjorden ses i en større sammenheng. Fjorden påvirkes ikke bare av historisk gruvedrift og planlagt sjødeponi. Kyst- og havstrømmene langs Finnmarkskysten går nordover og transporterer partikler og miljøgifter fra aktivitet lenger sør, blant annet fra notvaskerier og åpne oppdrettsanlegg.

Ved notvask frigjøres rester av kobberbaserte bunnstoff og andre begroingsmidler som kan følge strømmen nordover langs kysten. For fiskerne betyr dette at belastningen på økosystemet ikke kommer fra én kilde alene, men fra flere.

Dermed blir spørsmålet om samlet belastning helt avgjørende. Naturmangfoldloven slår fast at påvirkning på et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastningen det er eller kan bli utsatt for. Repparfjorden bærer allerede spor etter tidligere gruvedrift. Den påvirkes av utslipp som transporteres langs kysten. Og nå planlegges et av de største sjødeponiene i norsk historie i nettopp denne fjorden.

Dette er særlig alvorlig fordi Repparfjorden ikke er en hvilken som helst fjord. Fjorden er nasjonal laksefjord, Repparfjordelva er et nasjonalt laksevassdrag, og fjorden har gytefelt for torsk av nasjonal verdi. Indre del av fjorden er dessuten et viktig oppvekstområde for hyse.

Når faglige råd kan overstyres

Repparfjorden står derfor også som et tydelig eksempel på et større problem i norsk miljøforvaltning: hva skjer når faglige råd ikke lenger er styrende for beslutningene?

Havforskningsinstituttet advarte tydelig mot miljøkonsekvensene av et sjødeponi i en fjord med så høye naturverdier. Likevel ble tillatelsen gitt.

Dette mønsteret ser vi også i flere akvakultursaker i Troms, Finnmark og Nordland. Statsforvalteren gir avslag etter grundige faglige vurderinger basert på naturmangfoldloven, vannforskriften og forurensningsregelverket. Så mobiliseres det politisk. Ordførere og næringsinteresser legger press på systemet, og saken løftes videre til departementet.

Når forskningen advarer og fiskerne sier stopp, burde svaret være enkelt: En nasjon som skal leve av ren villfanget fisk kan ikke bruke fjordene sine som avfallsplass.

© Ságat