Noen ganger handler det om å være den som ikke snur seg bort og ler.

Jenter hadde aldri sendt melding til venner om at det var gratis pikk, skriver kronikkforfatteren.

Tenk dere følgende scenario:

En gutt har drukket for mye. Han har sovnet på sofaen i et jentekollektiv.

Kanskje hadde han våknet med et rosa koseteppe over seg. Et glass vann på bordet ved siden av, i tilfelle han våknet tørst. Lyset hadde vært slått av. Vinduet hadde stått på gløtt, så rommet ikke ble for varmt.

Kanskje hadde noen lagt telefonen hans til lading. Kanskje hadde de kontaktet familien hans for å fortelle at han var trygg.

De hadde latt ham sove.

«Hva gjør du når kompisen din går over streken?»

«Hva gjør du når kompisen din går over streken?»

Det er én ting som sannsynligvis ikke hadde skjedd. Jenter i et kollektiv hadde ikke sendt melding til sine 57 nærmeste venner om at det var «gratis pikk» i leiligheten. De hadde ikke dopet ham. De hadde ikke voldtatt ham.

Sju timer. Stopp litt ved akkurat det tallet. For forstår vi egentlig hvor lenge sju timer er?

Sju timer er omtrent tiden det tar å kjøre fra Oslo til Trondheim. Sju timer er en hel skoledag. Sju timer er tre-fire filmer etter hverandre. Sju timer er fra elleve om kvelden til seks om morgenen.

Tenk på alt du rekker på sju timer. Du kan våkne, dusje, spise frokost, dra på skolen, ha flere fag, spise lunsj, snakke med vennene dine og nesten rekke å komme deg hjem igjen.

Sju timer er ikke et øyeblikk. Det er ikke et feiltrinn. Det er ikke bare «noe som skjedde».

Det er 420 minutter. 25.200 sekunder.

Og gjennom alle disse sekundene finnes det tid til å stoppe. Tid til å tenke. Tid til å se et annet menneske og forstå at et menneske som ikke kan si ja, heller ikke har sagt ja.

«Én av 57. Det hadde holdt med........

© NRK