Kjære vene, hvor hjerteløs kan man egentlig bli, tenker du sikkert.

Men la meg forklare:

Mor ble nesten 98 år gammel, og har levd et godt, rikt og nydelig liv i egen bolig frem til i oktober i år. Ikke verst når det står 1928 på fødselsattesten.

På slutten var det ikke akkurat en fest. Og ærlig talt så har de siste – si fem årene – ikke helt gått på skinner. Du får en del utfordringer når du passerer middagshøyden med klar margin. Ikke bare med en sliten kropp som skal funke fra du står opp til du legger deg. (Også etter at du har lagt deg, viser det seg).

Selv den enkleste hverdagslige oppgave kan by på problemer hvis skrotten ikke helt henger med. Men med milde terskeloverganger, lune antisklisokker, pågangsmot og nysmurte rullatorhjul, så feide mor rundt i leiligheten med trygg og lav fart.

Selv med syn og hørsel som begynte å bli en parodi, så var det allikevel imponerende hva hun faktisk klarte. På egen hånd.

«For mor har livet funka. På sitt rare, skjeve vis»

Og da kommer vi inn på kjernen i denne ytringen.

På egen hånd? Det er jo selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner.

Vi er tre søsken som heldigvis er så godt sveisa at vi har klart å finne en løsning på mors behov for bistand og hjelp. Selv om vi også begynner å merke at vi ikke akkurat er de yngste føllene i flokken lenger. (Jeg tror fremdeles at 80-tallet var i forrige........

© NRK