I årevis var nordmenn eksperter på moralsk indignasjon rundt VM. Nå er vi med. Og dét forandrer alt.

Sommerens VM arrangeres av USA, Canada og Mexico samtidig som forholdet mellom landene er preget av politisk fiendtlighet, skriver kronikkforfatteren.

Romerriket forsto mekanismen lenge før moderne PR-byråer, sponsoravtaler og TV-rettigheter: Gi massene brød og sirkus, så holder de seg rolige mens samfunnet råtner innenfra.

I vår tid er fotball verdens overlegent største sirkus.

Ikke bare som underholdning, men som politisk bedøvelse.

Som følelsesmessig doping.

Som en enorm kollektiv virkelighetsflukt hvor milliarder av mennesker frivillig lar seg hypnotisere av stadionlys, nasjonalsanger og tabeller, mens verden rundt dem blir stadig mer ustabil, autoritær og aggressiv.

Er det dette VM egentlig handler om?

FIFA liker å snakke om «samhold», «mangfold» og «fred gjennom fotball». Det er PR-språk på nivå med oljeselskaper som reklamerer for bærekraft og våpenprodusenter som snakker om menneskerettigheter.

Hele organisasjonen fremstår som et moralsk likhus dekket med konfetti og sponsorlogoer.

For fotball er ikke en fredelig kraft.

Det er tvert imot en av verdens mest konfliktskapende kulturarenaer.

Sporten bygger identitet gjennom motsetninger: oss mot dem, by mot by, nasjon mot nasjon, religion mot religion, stamme mot stamme.

Den dyrker tribalismen som moderne samfunn ellers later som de forsøker å bekjempe.

«De fleste ønsker ikke moral når laget deres lykkes»

«De fleste ønsker ikke moral når laget deres lykkes»

Fotballsupportere snakker ustanselig om kjærlighet, men store deler av kulturen drives av hat. Hat mot rivaler. Hat mot byer. Hat mot spillere. Hat mot dommere. Hat mot «de andre».

Millioner av voksne mennesker bruker store deler av livet sitt på å skrike primitive........

© NRK