Jeg snakket engelsk når jeg ringte hjem, så ingen skulle høre hvor jeg kom fra. Alt jeg ville, var å høre til.

Flere unge bærer nå arven sin med større selvfølgelighet enn det mange av oss våget på 90-tallet, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra da han gikk i førsteklasse på His barneskole.

«Hvor kommer du fra?»

Det høres ut som et uskyldig spørsmål. En åpning for samtale. En måte å bli kjent på.

For meg har det alltid vært noe annet.

På 90-tallet flyttet vi fra nord til Sørlandet. Jeg begynte på barneskolen der, med ny dialekt rundt meg, nye klassekamerater og en følelse av å ha tatt med meg noe ingen helt kunne se.

Dialekten måtte justeres. Mykes opp. Nøytraliseres. Ikke for bred. Ikke for tydelig. Jeg lærte tidlig at stemmen kunne avsløre mer enn jeg ønsket. At det tryggeste var å gli inn.

«Hjemme var det mye som var usagt»

«Hjemme var det mye som var usagt»

Så kom spørsmålene. Hvorfor hadde jeg «skeive øyne»? Hvorfor så jeg annerledes ut?

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg var barn selv. Jeg bar på en historie jeg ikke fullt ut forsto, og som ingen rundt meg egentlig ga meg språk for.

Jeg ble plassert i et mellomrom. Ikke helt det ene. Ikke helt det andre. Og i det mellomrommet vokste en uro. En vedvarende følelse av å måtte forklare meg og bevise noe. Det er rart hvordan slike erfaringer setter seg i kroppen. Selv i voksen alder kan jeg kjenne det stikke når spørsmålet kommer.

Jeg har brukt mange år på å undre meg over hva røtter egentlig betyr. Å være søring med samiske trekk kan bety at du aldri helt slipper spørsmålene. Identiteten blir noe du må forklare, heller enn noe som bare får være.

Hjemme var det mye som var usagt. Ikke fordi det manglet stolthet, men fordi generasjonene før meg hadde lært at stillhet var en form for beskyttelse. Fornorskningen er ikke bare politikk og paragrafer. Den lever i familier. I det som ikke fortelles. I det som tones ned.

«Jeg bar på en historie jeg ikke fullt ut forsto»

«Jeg bar på en historie jeg ikke fullt ut forsto»

Heldigvis er noe i ferd med å endre seg. Samisk kultur er mer synlig. Flere forteller sine historier. Flere unge bærer arven sin med større selvfølgelighet enn det mange av oss våget på 90-tallet. Det finnes et større rom nå.

Så hvor kommer jeg fra?

Jeg kommer fra Sørlandet. Jeg kommer fra samiske slektslinjer. Jeg kommer fra en historie preget av stillhet.

Jeg kommer fra flere steder. Og jeg hører til.

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.

Fornorskningen av samene og kvenene

Leaba go Han Helge og Han Håkon doarvái sápmelaččat Sámi Grand Prixii?

Samer på Nordkalotten (Nordland)

– Vi må tørre å snakke om selvmord

Team Pølsa viser oss at alle kan være med når de får sjansen. Men på skolen blir elever sittende på benken.

Russiske barn indoktrineres og militariseres av Putin. Målet er at mange skal bli klare til å ofre livet for fedrelandet.

Jeg kan ikke skrive resept på fellesskap

Mange pasienter kommer fordi ingen andre spør hvordan de har det.

Hvor er de stygge kjerringene?

Jeg vil at døtrene mine skal få se skumle damer, stygge kvinner og hensynsløse kjerringer på norske skjermer og scener.

Sjokolade, bensin og norsk identitet

Har vi blitt så bortskjemte at vi ikke tåler den minste motgang?

Sentralbanksjefens beskjed er tidenes kalddusj for norske husholdninger. Og det er nettopp det som er meningen.

E-post: ytring@nrk.no

Redaktør: Ole Eivind Henden

Delta i NRK-programmer

Delta i NRK-programmer

Informasjonskapsler (cookies)

Informasjonskapsler (cookies)

Eksterne produksjoner

Retningslinjer og design

Eksterne produksjoner

Retningslinjer og design

© NRK