Han fryktet å aldri fylle sin fars sko. I stedet endte kong Harald opp med å bli hele Norges bestefar.

Kong Harald under besøket i Åseral i Agder i mai 2024.

Hvis du er konge, og en anstendig mann, og blir veldig gammel, kan du oppnå noe sjeldent. Du kan bli bestefar for et helt land.

En skikkelse som samler et helt spraglete folk, med forskjellige historier og meninger, i en omfavnelse.

En som knytter sammen unge og gamle, fortid og fremtid.

«Jeg er livredd»Kong HaraldFørste dag som konge, 17. januar, 1991

Første dag som konge, 17. januar, 1991

«Jeg er livredd», innrømmet Harald V til kabinettsekretæren sin like etter at han var blitt konge av Norge i 1991.

Hele livet hadde han vært sjenert. Taler hadde han aldri vent seg til å holde. Og skoene han skulle fylle, var store: De tilhørte faren, Olav V, folkekongen med det brede smilet.

Kong Harald og Regjeringen fotografert like etter det ekstraordinære statsråd ved midnatt etter kong Olavs død.

Og så klarte han det. Kong Harald V klarte å forene verdighet og varme, han klarte å bli den som satte ord på følelsene i folket når det var fest og når det var krise.

Når han også ble elsket, var det likevel kanskje først og fremst på grunn av varmen.

En mann full av omsorg

Kongen, slik han fremsto for nordmenn, var en mann full av omsorg. Han var en forsoner og en trøster.

Ingen synes å ha vært i tvil, noen gang, om at han var et godt menneske. En finere egenskap kan man ikke få i en konge.

Barn opptok kongen spesielt. Plagede barn, barn som tok for mye på sine egne skuldre.

Da han en gang fikk besøk av en gruppe åtte-, ni- og tiåringer som hadde hatt en vanskelig oppvekst, registrerte de voksne som var med til sin forbauselse at et av barna fortalte kongen historier hun aldri hadde fortalt fagfolkene som skulle ta seg av henne. Flere av barna gråt.

Da kongen senere tenkte tilbake på besøket, i et intervju med NRK, husket han hvordan det slo ham at det bare var en ting han kunne si til dem. At det var en ting han var helt sikker på, og det var at det ikke var deres skyld.

Jenta som hadde betrodd seg i audiensen, fortalte NRK at det var kongens ord som gjorde at skyldfølelsen omsider slapp tak i henne.

Igjen og igjen kunne kongen komme tilbake til presset unge mennesker i dag måtte leve med. Mobbing. Kroppspress, prestasjonspress. Han fryktet at de unge ville forstrekke seg i lengselen etter å bli bedre, mer vellykket.

«Jeg har aldri skjønt at det ikke er godt nok å være god nok», sa han. «De aller fleste er gode nok hvis de er den de er.»

Å være seg selv var noe han ble innprentet av sin mor, den vennlige kronprinsesse Märtha, limet i den kongelige familien på far og mor og tre barn. Tapet av henne, da den daværende prins Harald var sytten år gammel, skulle prege ham sterkt.

Kronprinsessen hadde vært syk i flere år, og Harald, yngstebarnet som fremdeles bodde hjemme, hadde levd tett på henne. Men da leversykdommen tok tak for alvor, gikk det fort. Hun døde 5. april 1954.

«Jeg er ikke sikker på om hun selv visste hvor nært forestående det var,» sa kongen senere. «Kanskje like greit for henne, men jeg fikk ikke egentlig ta farvel.»

Kronprins Olav og prins Harald går i sørgeprosesjon til kronprinsesse Märthas begravelse i 1954.

Under begravelsen måtte den unge prinsen gå bak morens kiste, sammen med faren sin, den tunge veien fra slottet til domkirken. Alles øyne var på ham, men dette var i tiden før terapi var vanlig, og den sørgende sønnen måtte bearbeide savnet selv.

«Det var ikke noen å snakke med om dette,» sa han senere.

Venner og familiemedlemmer har bemerket at tapet av moren for kongen var så smertefullt at han låste det inne i seg selv og aldri snakket om det, ikke en gang med de nærmeste. I et intervju med NRK i 1987, i anledning femtiårsdagen, ble han spurt om hva som var spesielt ved moren. Et øyeblikk syntes han å lete etter ordene.

«Hun var min mor», sa han til sist. «Det var det som var spesielt ved henne for meg.»

Kanskje var det noe ved denne store sorgen som gjorde det lett for ham å komme i kontakt med andre som hadde det vanskelig.

Da han ble født, var det en gledens dag. Det var 21. februar 1937, og faren, kronprinsen, var oppsiktsvekkende nok til stede under fødselen. Guttens to........

© NRK