Vidar Helseth, Gjerdrum

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er torsdag. Sola skinner over Kristiansand stasjon, og stemningen på perrongen minner om en optimistisk helgeklar fredag ettermiddag. Jeg står og venter på at konduktørene skal snu setene før toget til Stavanger kjører videre.

Så faller en mann. Først kofferten – så han selv – rett ned på asfalten.

Han ligger bare noen titalls meter unna meg. Jeg og et knippe andre passasjerer står ved døra inn til toget. Vi skal straks videre, og jeg nøler av frykt for å bli forlatt av et tog som får kritikk om ikke det er i rute – men overbevist om at noen av de flere titalls menneskene nær ham vil reagere.

Men nei. Ingen går bort. Ingen sier noe.

Et øyeblikk lurer jeg på om jeg har misforstått. Er det skjult kamera? Bare en spøk som jeg ikke forstår?

Omsider ser jeg en av konduktørene gå mot mannen. Jeg skjønner at da blir toget stående, så jeg løper bort for å hjelpe. Sammen får vi ham opp. Skrammer og stølhet, men heldigvis ikke noe alvorlig. Vi returnerer til toget. Reisen fortsetter – og jeg blir sittende........

© Nettavisen