Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er nøyaktig fire år siden Russland, mitt opprinnelsesland, invaderte Ukraina. Jeg husker den morgenen 24. februar 2022 som om det var i går:

Gåsehuden som bredte seg mens jeg leste om russiske soldater i Tsjernobyl og raketter som haglet over Kyiv og andre ukrainske byer. Ironisk nok hadde familien og jeg nettopp feiret mammas bursdag kvelden før.

Siden den dagen har livet mitt vært forandret for alltid. Ikke en eneste dag har gått uten at jeg har tenkt på de sivile ukrainerne, soldatene på fronten og de ødeleggende konsekvensene av krigen.

Gjennom disse fire årene har jeg konsekvent fordømt invasjonen, og alle som kjenner meg, vet at mitt standpunkt står fast.

Det er ingen tvil om at den russiske staten bærer ansvaret for angrepet på Ukraina. Likevel dukker spørsmålet opp: Er det staten eller hele nasjonen som skal holdes ansvarlig?

Jeg ser ofte kommentarer som legger skylden på det russiske folket som helhet, med oppfordringer til boikott av russisk kultur eller overvåking av russiske borgere.

Les også: Derfor taper Putin krigen

Min lojalitet er udiskutabel

Jeg er norsk statsborger og har bodd i Norge med familien min i nesten 23 år. I 2019 ga jeg opp mitt russiske pass. Som andre nordmenn feirer jeg 17. mai, jul og påske. Jeg snakker norsk flytende, nesten som morsmål, selv om det ikke er det. Mine nærmeste venner og familie bor her, jeg studerer historie ved et norsk universitet og følger norsk politikk som medlem av Fremskrittspartiet.

Min lojalitet til Norge og det norske samfunnet er udiskutabel.

Samtidig er jeg etnisk russer, født i Murmansk, med russisk som morsmål, ortodoks kristen og dypt forankret i russisk kultur. Jeg holder fortsatt kontakt med slektninger og venner i Russland, til tross for myndighetenes forsøk på å blokkere vestlige apper som WhatsApp og Telegram. Som student skriver jeg masteroppgave om russisk historie, og navnet mitt, Timofey, gjør at jeg skiller meg ut i mengden.

Disse båndene til Russland forblir sterke, uavhengig av politiske spenninger og mitt bosted. Jeg er like mye norsk som russisk.

Da krigen brøt ut, gråt jeg. Jeg kunne aldri forestilt meg at mitt opprinnelsesland skulle angripe et naboland med så nære kulturelle bånd. Jeg satt taus i klasserommet mens medstudenter diskuterte situasjonen, og meldingene fra ukrainske bekjente om deres desperate tilværelse knuste meg. Et halvt år senere kom mobiliseringen av 300.000 menn opp til 60 år, som gjorde alt verre. Tre år etter mistet jeg en barndomsvenn som kjempet på russisk side. Det er ikke vanskelig å forstå hvor ødeleggende denne krigen har vært for meg og mine nærmeste.

Les også: Med verdens undergang som militært mål

Stygge kommentarer fra fremmede

Det tok tid å tilpasse meg, spesielt med tanke på at slektninger ikke kan besøke meg på grunn av sanksjoner, og at jeg ikke vil reise dit på grunn av min pasifistiske holdning. Krigen har skapt personlige barrierer for meg, akkurat som for mange andre russere i Norge.

Heldigvis har jeg sjelden opplevd trakassering på grunn av min bakgrunn, og jeg takker mine norske venner for støtten gjennom disse fire årene. Selv om jeg av og til får stygge kommentarer fra fremmede – som forslag om å kaste russere ut av landet eller påstander om at «vi ikke er europeere» (til tross for over 23 år her) – ser jeg meg selv som en nordmann med sterke russiske røtter.

Mitt hovedbudskap er dette: Det er forskjell mellom en autoritær leder som dikterer hva folk skal si og mene, og de som trosser diktatorens ordre. Som jeg sa for fire år siden, gjentar jeg det nå: Nei til krig!

© Nettavisen