Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

«Fisk er ikke mat – det er fisk»

Utsagnet kom fra en tidligere fiskeriminister – det ser fortsatt ut til å gjelde i Fiskeridepartementet!

Nå er det like før Bondelaget og Senterpartiet starter vårens hylekor om at vi må øke landbruksstøtten, opprettholde tollvernet og absolutt ikke samarbeide med EU om vi skal kunne overleve en eventuell krise.

Jeg har aldri hatt mangel på mat, men begge mine foreldre var ungdommer under krigen. Min far var fisker, han spiste ikke sild fordi det var krigsføde og min mor spiste ikke klippfisk med samme begrunnelse. Under siste hungersnød i Norge (1812-1820) døde «folk på jordene» mens folk langs kysten overlevde på fisk og potet. Henrik Ibsen beskriver kampen om å få tak i korn under Napoleons krigene i diktet «Terje Vigen».

Landbruket importerer 90 prosent av alt proteinet de benytter i kraftfôr til husdyrene– mye fra Brasil. Uansett hvordan vi beregner selvforsyningsgraden for melk og kjøtt så er den «reelle matsikkerhet» sørgelig lav. Norsk landbruk har ingen mulighet til å fø oss dersom importen stopper. Det er en brutal realitet som våre politikere ikke greier å ta inn over seg og langt mindre innrette sin politikk etter!

Les også Henrik Heldahl: Trump ønsker å fremstå gal

Bombesikkert matlager

Norge er en stormakt når det gjelder fisk og fiskeoppdrett. Hvorfor nevnes ikke fisk med et eneste ord når vi snakker om «reell matsikkerhet»?

Ja, norsk fiskeoppdrett må importere alt fôret til fisken og blir krisen langvarig vil produksjonen stoppe. Laks og ørret tåler imidlertid å sulte lenge, kanskje opp mot ett år, og fortsatt kunne tjene som sunn og næringsrik mat.

Vi har altså et enormt – bombe og brannsikkert – matlager som ikke bare kan gi oss mat, men også kanskje fø svensker, finner og dansker? Har myndighetene en strategi på hvordan dette lagret kan optimaliseres for å fungere som et nødmatlager?

Norge eksporterte 2,8 millioner tonn sjømat i 2025, vel halvparten laks og 1,3 millioner tonn hvitfisk (torskefisk, sild og makrell). Holder vi laks og ørret utenfor så eksporterer vi 626 g fisk per borger i Norge (5,6 mill.) per dag – altså mer enn nok til tre middagsporsjoner per dag til hver enkelt av oss. Vi har altså mye mer fisk enn vi trenger for å fø Norges befolkning.

Les også: Politikerne tvinger oss til å spise frossenpizza

Må planlegges og forvaltes

Det betyr ikke at vi kan fortsette som før. Det må planlegges, forvaltes og sikres slik at vi kan nyttiggjøre oss denne ressursen i en krise. Det er en utfordring at bearbeiding av fisk i Norge er minimal. Vi har innrettet oss slik at vi eksporterer fersk fisk. Danmark og Polen er største importører av norsk laks – ikke fordi de er spesielt glade i å spise laks, men fordi det gir økt økonomisk sikkerhet å ha bearbeidingen innenfor EU heller enn i Norge.

Det blir et trasig kosthold om vi bare får fisk til frokost, lunsj og middag, men langt verre for våre naboer i øst og sør som vil få proteinmangel. Kanskje vi kunne ha byttet – litt sunn fisk til dem i bytte for korn, tomater, rømme, ost og smør – kanskje også litt bacon fra Danmark?

Les også: Slik kan vi tilgi Mette-Marit

Søkelys på hva vi trenger

Jeg har satt saken på spissen, og selvsagt skal vi ha et landbruk i Norge og selvsagt spiller også landbruket en rolle i beredskapen. Det betyr at vi også når det gjelder landbruket må sette søkelys på hva vi trenger i en krisesituasjon. Det er ikke svinekjøtt, kylling og egg, det er poteter, korn, rotgrønnsaker/grønnsaker og frukt. Akkurat det kostrådene anbefaler oss å spise mer av.

Det forundrer meg hvorfor fisk ikke blir diskutert i en beredskapssammenheng. Er det fordi fiskeriministrene har en tendens til å bli valgt ut fra lang tjeneste i partiet og geografisk bosted?

Eller, kan det være at fiskerinæringen selv ikke har avsatt tid eller vært dyktige nok til å beskrive potensialet, eller fordi landbruket er flinkere til å skape politisk sympati for de utfordringer næringen har?

© Nettavisen