Nina Witoszek, Eva Joly, Unni Bjelland, Lily Bandehy

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

* Innlegget er skrevet av:
Nina Witoszek, professor ved Civitas Universitet i Warszawa
Eva Joly, advokat, Paris
Unni Bjelland, pensjonist, seniorskattejurist og advokat
Lily Bandehy, forfatter og spaltist i Nettavisen

Forestill deg at du er en ungdommelig 67-åring med en sporty kropp og sexy hjerne som er blitt oppfordret av dine arbeidsgivere til å jobbe lenger.

Selvfølgelig, sier du, du har en drømmejobb som overlege, du hjelper pasienter med livstruende sykdommer og forsker på å finne nye og bedre løsninger.

Og så fortsetter du å jobbe til du er 73 for å få ned helsekøene, i god tro om at du – etter å ha svettet noen ekstra år – naturligvis får en anstendig pensjon.

Men nei. Etter endt ekstraarbeid får du et tørt brev fra Statens pensjonskasse om at du fra nå av mottar null i tjenestepensjon. Altså null penger fordi, i samsvar med pensjonsreformen fra 2011, har du jobbet så lenge at du skal akseptere at du taper 150.000 kroner per år.

Noe må være galt, tenker du. Naturligvis ringer du Statens pensjonskasse og Nav i et forsøk på å forstå kabalen. Du har jo høyere utdannelse, du kan lese og regne.

Men desto mer du graver desto mer forvirret blir du. Det er bare når du kontakter Pensjonistforbundet at du oppdager at alle offentlig ansatte født mellom 1944–1953 og 1954–1962 har tapt allerede opptjent tjenestepensjon, fordi de arbeidet etter at de fylte 67 år pluss levealdersjustering.

Du husker at Stoltenberg og hans trauste finansminister – Sigbjørn Johnsen – reiste på folkemøter og argumenterte for........

© Nettavisen