Marianne Smeby Strand, journalist og forfatter

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Dødsenglene på TV 2s «Norge bak fasaden» har satt en støkk i mange av oss. Det rystende innsynet i den mørke undergrunnen som finnes rundt aktiv dødshjelp var rett og slett grufullt!

Med dette er også debatten om aktiv dødshjelp i gang. Igjen. Denne gangen håper jeg vi går i dybden og fullfører, og ikke lar oss kneble til taushet av fagfolk som vet best, politikere som stikker hodet i sanden og karikerte debatter der det kun er plass til ytterpunkter.

Les også: Hva skal vi gjøre med Dødsenglene?

Selv har jeg begått et dypdykk i materien gjennom boken «Tinas historie – og en mors umulige valg». I dette arbeidet har jeg forsøkt å få fram nyansene i en debatt jeg mener er fullstendig fraværende.

Jeg har skrevet om Tina, som bare var 29 år da hun valgte å forlate livet hun ikke orket å leve. Før hun døde, opphevet hun taushetsplikten til legen sin. Hun ville at vi skulle sette oss inn i hva det faktisk innebærer å dø etter eget valg. I boken har jeg også intervjuet mange andre; politikere, leger, fagfolk og «vanlige folk», unge og gamle, kjente og ukjente – om tanker de har om døden og dødshjelp, verdighet og uverdighet i livets slutt.

Da jeg gikk inn i dette bokprosjektet var jeg ute etter å forstå mer.

Jeg har gravd og spurt, lyttet og forhåpentligvis lært litt. Hvordan begrepene vi bruker påvirker oss. Hvordan ord brukes og misbrukes. Hvordan erfaringer fra andre land omskrives til å passe eget syn. Om gråsoner og overbehandling. Om lov og rett. Om hva vi kan si nei eller ja til i medisinsk behandling (dersom vi er i stand til det, vel å merke) … og mye mer.

Som et bakteppe ligger også min egen erfaring med en far som i snart ni år har vært på sykehjem, helt innkapslet. Det eneste som gjør at han lever er et hjerte som utrolig nok fortsatt slår. Det er bare vondt, bare uverdig og bare........

© Nettavisen