Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

«Jeg holdt beina hennes mens han rev av henne øredobbene. Så kastet vi kroppen hennes i isbilen og fortsatte. Hun var ni, kanskje ti år.»

Dette er fortellingen til en 40 år gammel mann fra Teheran som selv deltok i det iranske regimets massakre på egne borgere i januardagene 2026.

Mahmoud Farahmand er stortingsrepresentant for Høyre. Farahmand er født i Iran og kom til Norge i 1987. Han er utdannet fra Høyskolen i Telemark 2003 og fra Krigsskolen 2009. Han arbeidet i Forsvaret fra 2003 til 2012 og har blant annet arbeidet i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og i Jernbaneverket (nå Bane Nor).

40-åringen forteller om planlagte bakhold der demonstranter ble jaget inn i blindgater og skutt. Om skarpskyttere på tak som fikk beskrivelse av ofrenes klær over radio og satte en stopper for deres unge liv. Om sårede som tigget for livene sine og fikk nådeskuddet i stedet. Om isbiler fra iskremselskapet Mihan som gikk i skytteltrafikk gjennom Teherans gater fulle av lik. Mange av dem barn.

Samtidig som disse vitnesbyrdene siver ut av Iran, pakker regimets diplomater koffertene og reiser til Muscat for å forhandle. Men det er ikke lenger Teheran som bestemmer tempoet. Tiden renner ut for et regime som har mistet grepet om begivenhetens gang, både hjemme og ute.

Les også: USA trekker kampfly fra Nato-øvelse i Norge: – Iran-situasjonen endrer planene

Forhandler med pistol mot tinningen

Alt tyder på at den islamske republikken forhandler med pistolen mot tinningen, men later til at de sitter med alle kortene. Selv om Irans internasjonale raljering resonnerer godt blant enkelte islamister, er det er ikke annet enn en bløff.

Landet som jakter atomvåpen, finansierer Hamas, Hizbollah og houthi-opprørere, og forsyner Russlands invasjon av Ukraina, har ikke lenger råd til å diktere premissene slik de gjorde i forhandlingene med Obama-administrasjonen.

De har ikke lenger råd til stort mye i det hele tatt.

Les også: Re-lokaliserer norske soldater fra Irak

Israel og USAs bombing av iranske atomanlegg i juni 2025 var et vendepunkt. Angrepene avdekte regimets sårbarhet.

Ayatolla Khamenei innrømmet i november 2025 at uran-berikingen var stanset. Egne atomvåpen har lenge vært en målsetting for den islamske republikken, dermed er denne innrømmelsen kostbar. Dette er ikke en diplomatisk gest, men en dyd av nødvendighet. Muligens en innrømmelse, og til og med en kapitulasjon.

Har mistet kontrollen

Utenfra ser det ikke ut til at regimet har noen gode alternativer igjen. Sommerens hendelser har vist at den islamske republikkens ledelse ikke klarer å vinne en krig mot landet de har ønsket å tilintetgjøre i fire tiår.

Missilprogrammet og terrornettverket er ikke lenger et avskrekkende middel. Men heller tegn på regimets feilslåtte prioriteringer og strategiske valg. Ei heller har de lenger nødvendig kontroll over egen befolkning.

Klarer ikke stå imot USA

Irans militære kapasitet er svekket. Etter angrepene i 2025 ble store deler av luftvernsystemene satt ut av spill, og svakheter avdekt med andre deler av landets forsvar.

Revolusjonsgardens marine kan skape kaos i Hormuzstredet på kort sikt, men har ikke utholdenhet til å stå imot en bredere allianse med USA i front.

Den iranske hæren er en annen historie. Selv om den er stor, kan man stille spørsmål ved dens lojalitet til regimet. I tillegg er den regulære hæren dårlig utrustet.

Les også: Trump skviser Iran – største militære oppbygging i Midtøsten siden 2003

Økonomien er i ruiner

Regimet har i tillegg mistet all legitimitet. Det iranske folket har lite til overs for regimet, noe som har blitt forsterket av massedrapene i januar 2026. Økonomien er i ruiner, og lider under massiv korrupsjon.

En målrettet militærkampanje vil sette den islamske republikken ti til femten år tilbake, og vil mest sannsynlig eliminere det som er igjen av regimets makt.

Nei til «store satan»

Da Khamenei 17. februar avviste Trumps betingelser, beviste han at regimet er villig til å begå politisk selvmord. Det er i tråd med regimets ideologi om å fremprovosere et endelig oppgjør med det de selv har definert som «den store satan».

Utover dette ser i ikke regimet ut til å ha en plan B. Det er blir stadig mer klart at Trump-administrasjonen ikke vil gi fra seg noe uten reelle innrømmelser.

Bare et spørsmål om tid

Når iranske forhandlere nå reiser til Oman med «reelle ideer», er det bare ett spørsmål som teller: Er de endelig klare til å innrømme at de taper?

Hvis ikke, er det bare et spørsmål om tid før det uunngåelige skjer.

En krig vil ikke være katastrofal for Vestens allianse. Men for den islamske republikken nærmere den seg en slutt, som vil være like lite ærefull som andre islamistisk inspirerte styresett i regionen.

© Nettavisen