Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Så lenge jeg kan huske har jeg sett meg i speilet og hatet det jeg så. Selv som barn så jeg ned på magen min og syns den var stor. Tankene og følelsene om hvordan en kropp skulle være var blytunge å bære. Tyngre enn vekten noen gang var. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har brukt over 30 på denne «kampen». Kampen med min egen kropp.

Jeg husker ennå følelsen som barn, skammen over å ikke se ut som de andre jentene. Jeg hadde aldri lange tynne bein, flat mage eller flatt bryst. Jeg fikk tidlig former og tidlig kommentarer.

Les også: Dette er det siste dronning Sonja trenger nå

Jeg tenker ofte på alle disse kommentarene vi så lett slenger rundt oss. Mennesker som sitter hjemme i joggebuksen og kommenterer kropper og utseende. Hvorfor i all verden føler de at de har rett til det? Hvorfor tror de at deres mening om en annen sin kropp skal ut i verden? Hvilken rett har de til å gjøre livet vanskeligere for en annen? Etter min mening så kan vi alle leve livet vårt helt fint uten at verken venner eller fremmede skal kritisere kroppen vår. Vi gjør vel nok av det selv.

Les også: McDonald’s gjør barn til kunder for livet

Jeg ser så mange kvinner som sliter med forholdet til egen kropp. Jeg blir så lei meg, både for dem og for meg. Jeg angrer på hvor plass det fikk ta i livet mitt. Det preget meg mer enn jeg trodde. Det styrte hva jeg gjorde, og hva jeg ikke gjorde. Det ble med meg på ferie, på badeland, på shopping og restaurant. Denne tunge byrden. Tankene om hvor tjukk jeg var.

Selv midt på havet slapp jeg ikke unna. Jeg satt på dekk på cruise. En ferie til over 50000 kr. En romantisk bryllupsreise. Jeg satt på kanten av en solstol. Med en kjole og badedrakten under. Planen min var å bade. Ikke en dum plan, med tanke på varme, sol og ferie. Men likevel nesten umulig. Jeg satt der en stund. Diskuterte med meg selv. «Bare ta av deg kjolen og gå ut i bassenget Lillian»

Les også: Glem Oslo og Tromsø – legg OL her

Jeg gikk fram og tilbake en stund. Til slutt reiste jeg meg, og gikk tilbake til lugaren. Jeg klarte det bare ikke. Det verste var at det var nesten ingen ved bassenget akkurat da. For båten lå til kai og de fleste var i land på eventyr. Den historien gjør meg så trist i dag. For nå hopper jeg bare uti og lever mitt, sammen med kroppen min. Hvorfor var det umulig for meg på den tiden? Dette er langt ifra den eneste historien!

Uansett hvor jeg var ble byrden med meg. Jeg kunne stå på ubeskrivelig vakre steder i verden. Det jeg tenkte mest på, var at jeg var tykk. Kanskje du lurer på hvorfor jeg ikke bare slanket meg? Jeg gjorde ikke annet! Jeg prøvde alt. Trente meg nesten i hel. Var besatt av kosthold og helse. «In the name of helse», har jeg gjort mye. Mye skadelig. Jeg har prøvd det meste av dietter, sultet meg selv, overspist til bristepunktet, tatt flere slankepiller, fettsuging, alle slags «slankemaskiner», kosttilskudd. Jeg har brukt en formue.

Jeg kan enda huske følelsen av en muskelstimulerende maskin jeg kjøpte. Jeg smurte på med en gel og festet elektroder til huden, surret rundt et bånd og satt den på full styrke. Det var som å få støt. Jeg kjørte på og brydde meg ikke om hvor vondt det var.

Les også: Dette går ikke lenger

Jeg husker en juleavslutning der jeg satt med masse masker på magen, surret inn med plastfolie under klærne. Det skulle liksom være slankende. Eller den gangen jeg tok på meg masse klær og la meg under dynen. Jeg hadde hørt at å svette skulle forbrenne fett. Da var jeg til og med et barn. Selv på shopping prøve jeg klær med ryggen til speilet.

Ikke misforstå meg. Jeg er svært opptatt av helse og ta vare på kroppen. Jeg mener ikke at alle skal overvektig eller drite i livsstil. Men vet du hva, alle er skapt forskjellig. Ingen er ment å være like. Selv om ungdomsgjenger gjør alt de kan for å se helt like ut. Eller er det bare meg som syns det? Så er vi alle født ulik. Selv voksne kvinner kjøper tjenester fra unge PT-er med ørten rumpebilder av seg selv på profilen sin. De tror de skal få samme resultat. Så enkelt er det ikke.

Blir skadelig og usunt

I dag er jeg personlig trener, coach, mental trener og kostholds veileder. Jeg jobber med mange kvinner og ser de samme tingene gå igjen og igjen. De føler seg så ukomfortabel i kroppen sin. Dømmer og kritiserer. Er konstant i fikse-modus. Det ene etter det andre. Jeg vet så inderlig godt hvordan de har det. På et tidspunkt blir dette over fokuset på kropp og vekt skadelig og usunt.

Det er ikke rart det ligger så sterkt i oss. Overalt ser vi bilder, videoer, reklamer, influensere, serier full av «perfekte» kropper og mennesker. Overalt hører vi kommentarer. Går vi ned i vekt, får vi uendelig med skryt. Uavhengig av hvilken metode vi har brukt for å gå ned i vekt. Du kan sulte deg og kaste opp maten bak lukkede dører. For så å få komplimenter av alle. «Du ser så bra ut! Hva har du gjort? Du har gått ned i vekt! Det er ingenting galt med å gi komplimenter til andre. Men må vi kommentere så mye på vekt og kropp?

Les også: Ultraprosessert mat er ikke det verste du spiser

Jeg mener helse er helhetlig. Det er ikke en viss vekt, en flat mage eller blodårer på armene. Jeg mener egenverdi og selvfølelse er viktig, for alle kropper, alltid! For hvor bra kan livet bli når vi konstant føler at kroppen vår er feil?

Her kunne jeg vært flink pike og listet opp statistikken over hvor mange kvinner som er misfornøyde med kroppen sin, spiseforstyrrelser og kropps press. Men jeg tror du vet! Jeg tror du vet akkurat hva jeg snakker om. Jeg tror du har kjent på det. Du kjenner mange som kritiserer kroppen sin. Du har sett det hele livet. Hørt om det overalt. I middagsselskapet med familien. Hvem som har lagt på seg, slankesnakk og kaloriprat. På kafé med venninner, der den ene etter den andre sier negative ting om enten sin egen vekt og kropp eller andre sin. Selv på bordet ved siden av snakker de om det. Det er så innbarket i samfunnet at du er helt rar om du ikke kommenterer andre sin vekt.

Et vilt og uvanlig forslag

Jeg har et vilt og uvanlig forslag! Hva om vi alle bare lever livene våre, i kroppene våre! Uten dømming, uten skam. Med aksept og egenkjærlighet. Med ønske om å gi kroppen god helse uansett hvordan den ser ut. Da, da tror jeg livskvaliteten vil økt til en svært pen statistikk å vise fram. Men den har vi ikke ennå. Vi er langt derfra som samfunn.

Hva kan du gjøre? Begynn med deg selv. Hva om du bare bestemte deg for at du var verdifull. Hva om du så mindre på kroppen og begynte å leve i den? Hva ville skjedd da? Ville livet vært lettere å leve? Jeg tror det. Eller jeg vet det! For jeg har levd i det selv.

Jeg drømmer om et samfunn der kvinner er mer trygg i både seg selv og kroppen sin. Jeg drømmer om et samfunn der kvinnekroppen ikke er konstant under vurdering. Jeg drømmer om et samfunn der kvinner våkner en dag og bestemmer seg for å akseptere sin egen kropp og utseende. Vil jeg oppleve det? Jeg vet ikke … Men jeg vil alltid kjempe for det.

Mine siste ord til deg som leser dette: «Kroppen din har ventet på deg og din omsorg hele livet. Det er aldri for seint.»

© Nettavisen