Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Finansminister Jens Stoltenberg ønsker en mer «rettferdig» beskatning av boligformue. Derfor har regjeringen foreslått å heve innslagspunktet for hva som regnes som en «dyr bolig» i formuesskatten – fra 10 til 14 millioner kroner.

Modellen for vurdering av boligverdi

Fra 2026 beregner SSB og Finansdepartementet verdien på boligen din mer nøyaktig enn før.

Modellen går fra å se på hele kommuner til å vurdere priser i små nabolag (grunnkretser). Dette skal gi en mer korrekt markedsverdi, men har ført til et kraftig prishopp for mange boliger i attraktive områder.

Modellen henter inn ferske salgsdata fra SSB som skal sørge for at markedsverdien i skattemeldingen din nå ligger mye tettere opp mot den reelle verdien enn før.

Den tidligere modellen hadde en verdigrense på 10 millioner kroner. Var boligen din verdt mer enn dette gikk boligen fra å ha 25 prosent skattepliktig formue til 70 prosent.

28. februar presenterte finansminister Jens Stoltenberg et nytt forslag hvor denne grensen ble satt opp til 14 millioner kroner. Dette er ikke vedtatt enda.

Men hvor rettferdig er egentlig en nasjonal grense i et boligmarked hvor prisene varierer dramatisk fra by til by?

Hva betyr egentlig 14 millioner i boligverdi i Norge?

Svaret er: Det kommer helt an på hvor du bor.

Les også: Stoltenberg hever bunnfradraget fra 10 til 14 millioner kroner

Bolig til 14 millioner kan være ordinær

En bolig til 14 millioner kroner i Oslo kan være en relativt ordinær enebolig eller en større leilighet til en familie. Den samme summen i Harstad eller Mandal kan representere en betydelig større eiendom – ofte en bolig mange vil beskrive som svært romslig eller eksklusiv.

Når én og samme grense brukes i hele landet, oppstår et interessant spørsmål: Er dette egentlig rettferdig?

Begrepet rettferdighet brukes ofte i politiske debatter som om det var en objektiv størrelse. Men i praksis er rettferdighet alltid et spørsmål om perspektiv. Det som oppleves rettferdig fra ett ståsted, kan oppleves skjevt fra et annet.

Boligmarkedet i Norge illustrerer dette godt. Prisnivået varierer dramatisk mellom regioner og byer. En kvadratmeter i Oslo kan koste mer enn dobbelt så mye som i mange mellomstore norske byer. Det betyr at samme boligstandard kan ha helt ulik markedsverdi avhengig av geografi.

Dermed kan to familier i realiteten ha svært like boliger – i størrelse, standard og funksjon – men bli behandlet ulikt skattemessig fordi de bor i ulike deler av landet.

I Oslo kan en vanlig familiebolig passere grensen for høy formue. I en mindre by kan en tilsvarende bolig ligge langt under.

Dette utfordrer selve rettferdighetsargumentet.

For hvis hensikten er å beskatte «de rikeste», er spørsmålet om boligverdi alene er en god indikator. En høy boligverdi i et pressområde betyr ikke nødvendigvis høy økonomisk handlefrihet. Ofte er den snarere et resultat av et lokalt boligmarked hvor prisene har steget kraftig over tid.

Boligen er dessuten ikke en realisert formue. Den er et hjem.

Skatten treffer ulikt

I Norge har vi lenge hatt et prinsipp om at primærboligen behandles annerledes enn investeringsformue nettopp av denne grunnen. Den representerer trygghet og stabilitet for husholdningen, ikke nødvendigvis økonomisk overskudd.

Det gjør spørsmålet enda mer interessant: Hva om man faktisk tok utgangspunkt i boligmarkedets geografiske forskjeller når man fastsatte slike grenser?

I stedet for én nasjonal grense, kunne man tenke seg en modell der boligverdier justeres etter regionale prisnivåer – basert på statistikk fra Eiendom Norge eller SSB. Da ville grensen for hva som regnes som «høy boligformue» variere etter hvor i landet boligen ligger.

Et slikt system ville ikke nødvendigvis redusere skattenivået, men det ville i større grad ta hensyn til realitetene i boligmarkedet.

En bolig til 14 millioner i Hamar ville fortsatt være en bolig til 14 millioner. Men en bolig med tilsvarende standard i Oslo kunne ha en langt høyere markedsverdi uten nødvendigvis å representere større økonomisk velstand.

Det er selvfølgelig enklere å operere med én nasjonal grense. Skattesystemer liker enkelhet. Men enkelhet er ikke alltid det samme som rettferdighet.

Når boligpriser i Norge varierer så kraftig som de gjør, kan en fast nasjonal grense i praksis føre til at skatten treffer helt ulike grupper av mennesker.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvor grensen skal settes. Spørsmålet er om den kan settes likt over hele landet – og fortsatt kalles rettferdig.

© Nettavisen