Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Miljøpartier som MDG har i nyere tid blitt tydeligere positive til kjernekraft. Klimakampen er for viktig til å sette en av klimakampens arbeidshester på innbytterbenken. Samtidig understreker de at det ikke er mulig å vente på kjernekraften når man skal klimaomstille Norge.

– Kjernekraft vil absolutt være nødvendig når Europa skal fase ut fossile brensler, uttalte MDGs Frøya Sjursæther til E24 tidligere i april.

Les mer fra Jonas Kristiansen Nøland: Vi er altfor avhengige av vannkraften

Kjernekraft og klimakamp

Kjernekraftutvalget sier ikke bare at vi skal vente. De anbefaler å utsette mulig norsk kjernekraft med ytterligere fem år.

Men konsulentselskapene de har brukt sier det er mulig allerede fra 2040. Altså fem år tidligere enn utvalget legger til grunn. Det er noe som utvilsomt vil kunne gjøre kjernekraft mer relevant i klimakampen.

Les også: Tyskland og Danmark er ikke forbilder for norsk kraftpolitikk

Det er særlig tre forhold som gjør dette enda mer relevant.

For det første er omstillingen vanskelig fordi det ikke er aktuelt å ofre naturen på klimaets alter.

Det er et stort paradoks. En restriktiv naturpolitikk vil trolig ikke føre til en eneste ny megawatt med vindkraft på land. Småskala vindkraft på såkalte grå arealer er oftest altfor dyrt. Det monner ikke.

Motstanden mot utbygging av vindkraft og naturhensyn tilsier at slik utbygging neppe kommer til å finne sted i stort omfang.

For det andre fremstår havvind som et alternativ med betydelig risiko.

Sørlige Nordsjø II er allerede forsinket, og det er reist spørsmål ved prosjektets videre realisering. Utbygger har nylig sendt ut stoppordre til leverandørene GE Vernova og Worley Rosenberg.

For flytende havvind, som er den delen av havvindsatsingen som virkelig kan monne langs norskekysten, er usikkerheten enda større. Teknologien er foreløpig ikke kommersielt moden.

I Storbritannia har auksjonene gitt kontraktspriser på opptil tre kroner per kWh. Det finnes ikke subsidier nok til å realisere norsk havvind med slike kostnadsnivåer. Det gjør den heller ikke konkurransedyktig sett opp mot kjernekraft.

Spørsmålet blir dermed om det er klokt å basere seg så tungt på at havvind skal lykkes, uten samtidig å utvikle alternative spor?

Kjernekraftutvalget oppfordrer beslutningstakere til å «vurdere hvordan bygging av kjernekraft er forenlig med å løse situasjonen fram mot 2050 dersom havvindsatsningen ikke lykkes». Det er et viktig poeng.

Les også Jonas Kristiansen Nøland: Få alternativer til kjernekraft for Norge

På den ene siden vil tilrettelegging for kjernekraft kunne skape usikkerhet om investeringer i havvind. På den andre siden er det risikabelt å ikke ha gått opp løpet med alternativer den dagen havvind kollapser. Og dersom dette skjer, vil mange sårt trengte år ha gått tapt i klimakampen.

Det ville vært helt fantastisk dersom flytende havvind lykkes. I en ideell verden der vi med sikkerhet vet at det er tilfelle, ville det ikke være behov for alternativer. Men å basere klimapolitikken på den antakelsen er risikabelt.

I realiteten står Norge igjen med havvind og kjernekraft som alternativene som er av betydning for å få ned fossil energibruk og for å gjøre oss sterkere i møte med en fremtid der norsk olje- og gassproduksjon vil falle betydelig.

Må sikre handlingsrom

Poenget er ikke å velge bort, men å sikre handlingsrom. En klimapolitikk som er robust mot usikkerhet, tilsier at både havvind og kjernekraft utvikles videre som reelle alternativer – slik at klimamålene ikke står og faller på én løsning.

© Nettavisen