Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sykefraværet er høyt, og mange mennesker står utenfor arbeidslivet. Også her i Moss er dette en betydelig samfunnsutfordring. I juni kunne vi lese i Moss Avis at sykefraværet blant ansatte i Moss kommune lå på 12,8 prosent de første fire månedene. I august var 1 021 registrert som arbeidssøkere i Moss, 702 helt ledige, samtidig som 212 nye stillinger ble registrert bare i juli. Nav-leder Katarina Gulin peker på at blant annet kompetanse, utdanning, helse og språk kan stå i veien.

Utenforskap handler altså ikke bare om hvor mange jobber som finnes, men om mennesker finner – og får – en vei inn. Hvordan får vi sykefraværet ned og flere tilbake i arbeid? Trenger vi bedre oppfølging, sterkere krav eller nye tiltak? Viktige spørsmål. Men kanskje bør vi også stille et annet: Forsøker vi å løse nye problemer med gamle løsninger?

Når vi diskuterer hvorfor mennesker blir sykmeldte eller faller ut av arbeidslivet, snakker vi ofte som om det først og fremst er mennesket som har forandret seg. Men hvor mye har vi egentlig forandret oss? Allerede i antikken finner vi voksne som bekymret seg over ungdom som utfordret autoriteter og opponerte. Det høres kjent ut. Generasjoners brytninger synes forbausende stabile. Og skulle ungdommen en dag slutte å opponere, stille kritiske spørsmål og utfordre det etablerte, vil jeg snarere si at det er fare på ferde.

Så kanskje er det ikke først og fremst mennesket som har forandret seg. Kanskje er det verden rundt oss som har gjort det?

Verden har blitt større

Psykolog John Petter Fagerhaug skrev i Psykologisk.no i 2024 om sykefravær og samfunnsutvikling. Debatten har, mener han, i for liten grad tatt inn over seg hvor mye verden vi forholder oss til har forandret seg. Gjennom historien har vi, slik Fagerhaug beskriver det, levd i to verdener: en mental og en fysisk.

Vi fødes som sosiale skapninger, avhengige av andre, og gjennom relasjoner lærer vi å forstå oss selv og verden rundt oss. Men denne mentale verdenen har blitt enorm. Krig, katastrofer og menneskelig lidelse kommer inn på telefonen mens vi spiser frokost. Vi eksponeres kontinuerlig for andres liv, meninger, prestasjoner og forventninger. Alt vi tar inn skal også håndteres. Og det er fortsatt den samme menneskelige hjernen som skal gjøre jobben.

Også den fysiske verden har vokst. Vi kan reise, kjøpe, oppleve og gjøre mer, og hjelpemidler skal spare oss for tid. Likevel opplever vi ikke nødvendigvis at vi har bedre tid.........

© Moss Avis