«Man må jo bidra i samfunnet». Har du hørt den før? Det har jeg, i utallige varianter. Velferdsstaten er helt avhengig av at vi alle bidrar. Og å bidra, det er synonymt med jobb og skattbar inntekt. Det er vanskelig å stå utenfor – ikke bare på grunn av helseplager, tung omsorgsbyrde eller dårlig økonomi, men fordi man så veldig gjerne heller skulle bidratt.

Bidra-retorikken ulmer i mang en samfunnsdebatt, og blusser opp hver gang det er snakk om sykelønn eller snylting. Hos mange av oss er den internalisert. Jeg hører ofte syke og uføre beklage at de «gjerne skulle bidratt i samfunnet». Til og med hvis jeg spør den kunstige intelligensen hva det vil si å bidra, trekker den fram det å delta i arbeidslivet for å «holde samfunnsøkonomien i gang».

Et nylig eksempel er da lege Kaveh Rashidi tok opp hansken på debatten om sykefravær, og pekte på individets rolle, mens han mer enn antydet at en raus sykelønnsordning fører til mer fravær. Rashidi påpeker at vi er friskere enn noen gang.

Det stemmer, i alle fall er vi friske i betydningen ikke døde. Men med disse friske kroppene, som har puls og greier, skal vi møte et arbeidsliv preget av stadige effektiviseringskrav og et krysspress fra jobb og andre forpliktelser........

© iTromsø