Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ole M. Ydmyk, Karmøylista

Alexander Urrang Hauges kommentar i Haugesunds Avis er full av poetiske vendinger om Karmøy, fra «irsk øy» til «Bruce Springsteen-aktig univers». Det er vakkert skrevet, bevares, og treffer nok en nerve hos mange som elsker vår kommune. Men når han snur fra landskap til lokalpolitikk, bikker det over fra poesi til hard kritikk.

Undertegnede, en helt vanlig familiefar som kun har vært i Karmøylista siden mitt politiske engasjement startet, er ingen «utbryter» fra andre partier. Min motivasjon har alltid vært Karmøys beste, ikke personlig gevinst eller en plattform for et «stort ego». Det er nettopp denne drivkraften som har ledet meg inn i politikken, og som motiverer mange andre lokale politikere – de som sjelden får spalteplass, om de ønsker eller ikke.

Hauge hevder at Karmøy-politikken er et «teaterstykke uten manus», en «farse som aldri tar slutt». Vel, jeg er enig i én ting: det snakkes for mye. Jeg deler frustrasjonen over at enkelte representanter sjelden lar en anledning til å ta ordet passere, uavhengig av om de har noe nytt å tilføre debatten. Det er uheldig, både for effektiviteten og for demokratiet. Det fører til «pute-TV» og trekker fokus vekk fra de viktige sakene. Det er en utfordring vi må ta på alvor.

Men å kalle hele den politiske kulturen «råtten» og et «fluepapir for de store egoene» er en grov forenkling, og en urettferdig stempling av et bredt spekter av hardtarbeidende folkevalgte. De fleste av oss bruker utallige timer på å sette oss inn i komplekse saker, lytter til innbyggere og forsøker å finne de beste løsningene for vår kommune. Vi er ikke perfekte, men engasjementet er reelt og motivene gode.

Det gir meg for eksempel ingenting å være politiker i Karmøy. Ingen status, ingen økonomisk gevinst utover et nettverk av gode kolleger i politikken. Det jeg derimot sitter igjen med er mindre tid med ungene, mindre tid til fritidsaktiviteter, mindre fokus på egen bedrift og ansatte. Og, ikke minst, en uendelig strøm av kritikk fra folk som deg, andre i media, kommentarfelt og i befolkningen generelt. Det er lett å stå på sidelinjen og peke finger, men det bidrar sjelden til noe konstruktivt. Jeg gjør her et unntak, og svarer på kritikken – siden du er redaksjonell medarbeider og mange kanskje lytter til deg.

© Haugesunds Avis