Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«I en atmosfære av vennlighet kan man tåle mye fra andre» er et sitat fra boka «Livsfilosofi», skrevet av den norske filosofen Arne Næss. I norsk utdanningssektor og næringsliv har Øyvind Kvalnes, filosof og forfatter ved Handelshøgskolen BI brukt sitatet som grunnlag for begrepet vennlig friksjon og skrevet flere bøker om temaet, spesielt knyttet til arbeidslivet. Han beskriver begrepet som noe mellom vennlighet uten friksjon, hvor alt sklir motstandsløst videre, og uvennlig friksjon hvor krasse og harde ord dominerer.

I dagens verdensbilde kan man få inntrykk av at det kun er hardt mot hardt som fungerer mot mørke krefter, kuler og granater. Å snakke om vennlighet når vi er redde og bare vil gjenopprette ro og orden kan virke provoserende, men mest av alt naivt. Ingen av oss vil framstå som tuslete, sårbare og naive. Da er det lettere å la være å si noe, eller å hive seg på hylekoret. «Alle» er enige om at de myke verdiene har fått dominere altfor lenge og har utspilt sin rolle. Vi har visstnok den skjøreste ungdomsgenerasjonen i historien, sykefraværet øker og vi blir krenket for den minste ting. Nok er nok, nå må vi tøffe oss opp!

Det hadde vært herlig om det fantes enkle løsninger på komplekse spørsmål, men virkeligheten viser oss igjen og igjen at de har kortvarig effekt. Å tisse i buksa for å holde varmen er som kjent ingen varig løsning. “Barn kan ikke tøffes opp til å bli robuste, de må trygges opp” sier Cecilie Evertsen, forsker ved Universitetet i Stavanger. Jo flere gode relasjoner et barn er omgitt av, dess større er barnets kapasitet for motstandsdyktighet.

Vi mennesker har noen grunnleggende behov som ikke har endret seg nevneverdig siden tidenes morgen. Vi lurer i bunn og grunn på om noen liker oss, tåler oss, om vi er til nytte og om vi har en plass å høre til. Kanskje vi da må spørre oss om disse faktorene er på plass i vår tid, heller enn å stemple en hel generasjon som feil. Sokrates skal også ha klaget over ungdommen nå til dags. Kanskje det blir lettere å stille diagnosen på vår samtid dersom vi begynner å se på adferd som symptomer, blir interessert i hva som ligger bak og på hva som utløser den? Er vi virkelig enten onde eller gode, svake eller sterke, eller er det noe med hele fundamentet som krakelerer?

Skal vi bare smile og godta alt da, og la alt gå til pisis? Vennlighet høres både patetisk og utdatert ut. Det er vanskelig å argumentere for effekten av vennlighet. Kanskje det bare må oppleves. I et miljø hvor stemningen er god og man kjenner at........

© Haugesunds Avis