Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det må ha vært i 1986. Jeg var ungdom og jobbet som lagergutt på matbutikken Lavi Mat i Spannavegen. Denne veien i Haugesund, som ligger i skyggen av Karmsundgata, men inngår i byens melk og brød.

Matbutikken lever ennå, nå som Kiwi. Hvem så det for seg, da folk var på vei mot verdens undergang i 1986. 

Infernoet i atomkraftverket Tsjernobyl sendte oss inn i apokalypsen, trodde vi. 

Mediene varslet om forgiftet luft, sviende regn og fare for smertefull død etter inntak av lammestek og radioaktiv kremfløte kjøpt i nærbutikken.

En eldre kunde tok meg en dag i armen i butikken. Som tenåring antok jeg hun var 92 år, og hadde bakgrunn fra to verdenskriger og spanskesyken.

Smilet forsvant og alvoret tok blikket

Smilet forsvant og alvoret tok blikket

Antakelig var hun bare rundt 60, men tenåringer ser verden på sin måte. 

Hun stilte meg et spørsmål, mens jeg sto og bladde i illevarslende papiraviser fra stativet ved betalingskassene. Med grått hår og trygt smil undret hun på hva jeg skulle bli som voksen. 

Ut fra avisenes oppslag om Tsjernobyl tvilte jeg på at voksen alder var mulig.

Så var jeg likevel sikker på hvor jeg ville. Fortalte om journalist-drømmen. Det var så mye jeg lurte på, verden var interessant, nifs og jeg hadde så mange spørsmål.

Hun tok meg i armen. Smilet var feid av banen da hun svarte:

– Sannheten. Du må aldri skrive noe som ikke er sant.

Reaksjonen........

© Haugesunds Avis