Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Like utenfor mitt hus, et lite steinkast unna, ligger en parkeringsplass som rommer et lite stykke Norge på godt og vondt.

Her elskes det i skyggene under høstmørkets greiner. Noen triller hageavfall over den grå asfaltens grense. Andre drømmer om heltestatus på verdens gressmatter, trikser og finter. Det svinges elegant i et stativ av stål på gresset mot nord. Oransje sekker dukker opp i høstmånedene. Trygt.

Jeg er fortvilet. Og jeg er takknemlig forbannet

Biler parkeres tett i ukedagene, men også når mørket faller på og natten tar sin plass. Biler stanser, passasjerer flytter seg fra én til en annen, fra den andre til den ene, og forsvinner så nedover gata. Verdier har skiftet hender, og vi som bor i nærheten vet og frykter det som antakelig skjer i gata vår.

Parkeringsplassen pulserer – i lyset, men også i mørket.

Jeg er fortvilet. Og jeg er takknemlig forbannet. Takknemlig for at politiet er til stede. Forbannet over hvordan de arbeider når unge mennesker forsøker å forklare seg på dette utpekte stedet. Derfor dette leserbrevet.

Jeg vet ikke hva som skjer med mitt trygge nabolag, egentlig. Vi opplever bare konsekvensene. Det omsettes antakelig noe ulovlig på parkeringa, og patruljene dukker opp for å ta dem med buksa nede. Bare synd uskyldige blir dratt med i samme visitten.

Det var visst ekstremt ubehagelig for min sønn den natten i januar hvor han intetanende parkerte bilen på parkeringsplassen om natten.

Han ble antakelig mistenkt ettersom han snart satt på legevakten og tappet blod for å bevise sin uskyld. Han hadde havnet i ei «visiteringssone».

De graver seg gjennom ei kasse med min 82 år gamle mors saker etter et sykehusopphold

Han var bare hjemme på besøk ei uke fra nord, hadde hatt en hyggelig kveld med FIFA og venner. Kjørt bil til og fra i et fire timers vindu.

Vel hjemme igjen, velger han den offentlige parkeringen over den trange........

© Fredriksstad Blad