Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

De er fulle nå, handlevognene til østfoldinger på svensketur. Smekk fulle, og det er så definitiv ingenting som tyder på at de skal bli mer slunkne.

Tvert imot. Grensehandelen når stadig nye høyder. Regnskapet for fjoråret ser slik ut:

• Vi la igjen totalt 11 milliarder kroner på dagsturer til utlandet.
• På hver tur brukte vi i gjennomsnitt 2.145 kroner.
• Og det er – på ingen måte overraskende – vi østfoldinger som grensehandler aller mest.

Isolert sett er det lett å bli slått i bakken av slike tall. Vi snakker om en helt hinsides handelslekkasje, med alt hva det medfører av tapt omsetning, arbeidsplasser og penger til statskassa.

Om vi skal legge en beregning fra organisasjonen Virke til grunn, representerer fjorårets handelslekkasje 11.000 tapte arbeidsplasser i Norge. Noen endelig fasit er dette selvsagt ikke, men man får en klar indikasjon om hvilke størrelser vi snakker om.

Og i fjor dukket det altså opp nok en grensehandelsfristelse på toppen av alt det andre: Kutt i drivstoffavgiftene.

Ikke bare i form av en sånn puslete liten justering som politikere altfor ofte liker å briske seg med, men noe som virkelig monner.

Resultatet er at for en liter bensin nå er fire kroner lavere i Sverige enn i Norge. For diesel er forskjellen tre kroner.

Effekten har på ingen måte uteblitt. Eller hva skal man si til at grensehandelen av drivstoff økte med nesten 200 prosent i fjor?

Men så slår det meg: Er det egentlig noen som stopper opp og bryr seg om slike tall lenger? Er det noen grunn til å vise frem elendigheten? Eller har norske politikere rett og slett kommet til erkjennelsen av at slik er det bare, dette får vi ikke gjort noe med.

En slags kollektiv resignasjon: Vi får bare la folk fortsette å farte til Sverige for å handle dagligvarer, brus, alkohol, tobakk og bensin.

Er ikke det både passivt og skremmende om vi som samfunn........

© Fredriksstad Blad