Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha lest ditt innlegg Sorgens SOS, Marte, satt jeg igjen med en klump i halsen. Jeg kjente igjen hvert eneste ord. Det svarte hullet – jeg har sett det, kjent det og lever med det.

Jeg er eldst i familien. Jeg er 36

Tre måneder etter at jeg kom til Norge, fikk livet mitt en brå vending. Broren min ble skadet i en drukningsulykke og havnet i koma. Han våknet aldri igjen. I ni år levde vi med uvissheten, håpet, sorgen og ansvaret.

Jeg var 17 år og eldst i familien. De første norske ordene jeg lærte, lærte jeg på sykehuset: Nyre, hjerte og hjerneskade. Jeg skulle være tolk for familien min midt i alt vi ikke forsto.

Sorgen forsvinner ikke når begravelsen er over

Det svarte hullet har fulgt meg siden. Jeg smiler og ler, og folk tror alt er greit. Men inni meg er det alltid en liten skygge. Hvis noen nære havner på sykehuset, lar jeg ofte være å svare telefonen den dagen i frykt for hva som kan ha skjedd.

Og jeg vet at jeg ikke er alene. Sorgen forsvinner ikke når begravelsen er over. Den flytter inn, den sitter ved kjøkkenbordet, blir med på jobben, og noen dager truer den med å ta hele deg.

Vi må tørre å stille oss selv noen spørsmål:

© Fredriksstad Blad