Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I et smått merkelig innlegg velger ikke mindre enn tre gruppeledere for byrådspartiene å stemple mitt leserinnlegg som handlet om hvordan vi kan sørge for at barn og unge lærer seg å lese som skivebom.

Innlegget oser av mindreverdighetskomplekser. Innlegget deres er dårlig på alle tenkelige måter. Men i tillegg er det et symbol på den sykdommen som rir bergenspolitikken.

For hva er det som får tre voksne menn til å tenke at et innlegg fra en ung kvinne som handler om leseferdigheter hos barn skal svares med partipolitisk vås og elendighetsbeskrivelser?

Det er jo nettopp denne type retorikk som gjør at byen vår står i en fullstendig stillstand. Vi ledes av mennesker som ikke vil lede. Vi har et byråd helt blottet for ambisjoner. Og vi har altså tre bystyregrupper for byrådspartiene som ledes av tre menn som er mer opptatt av å beskrive sine politiske motstandere enn å diskutere løsninger som gir bedre læring.

Jeg skrev om én ting: den historiske styrkingen av skolebibliotekene og hvorfor det betyr noe for elevenes leseferdigheter. Svaret jeg får er ikke et svar på det - det er et forsøk på å omskrive debatten til å handle om hvem som styrte når, og bruke PISA som en politisk kasteball.

PISA-resultatene er bekymringsfulle. Men man trenger ikke akkurat å være rakettforsker for å forstå at nedgangen i leseferdigheter ikke startet i det Norge fikk en ny regjering i 2021. Den begynte lenge før.

I Erna Solbergs regjeringstid ble skolene våre utsatt for stadige reformer, mer testing, mer måling, og samtidig så vi en svekkelse i elevenes motivasjon og leselyst. Å late som om utviklingen plutselig oppsto “under Arbeiderpartiets vakt” er historieløst.

Enda mer oppsiktsvekkende er det at gruppelederne refererer til en sak om elevresultater som fortsatt ikke er behandlet politisk av bystyret. Den ble i desember i fjor returnert av et flertall i Utvalg for barnehage, skole og idrett, nettopp fordi den var for snever i sitt fokus og i liten grad pekte på konkrete virkemidler. Utdanningsforbundet var meget kritisk til både innholdet og utformingen av saken, noe som undergraver byrådets forsøk på å fremstille dette som en «beslutning byrådet har tatt på vegne av skolene». Selv etter to utvalgsmøter siden har byrådet fortsatt ikke klart å levere svar på den kritikken som ble reist, og saken har fortsatt ikke kommet til behandling.

Arbeiderpartiet vil mer enn å evaluere og analysere. Folk er lei av politikere som bare prater. Hadde vi styrt byen hadde vi brukt 20 millioner i år på å kjøpe inn fysiske lærebøker til elevene. Det er tiltak som virker. Det er konkret. Det er noe annet enn tåkeprat.

Samtidig som Høyre-byrådet famler i blinde, har regjeringen lansert et bredt og målrettet nasjonalt leseløft med betydelige midler for å snu den negative trenden i leseferdigheter. I statsbudsjettet for 2026 foreslår regjeringen å bevilge over 206 millioner kroner i første fase av leseløftet, med blant annet ekstra midler til innkjøp av fysiske lærebøker, styrket støtte til skolebibliotekene, tiltak for elever med lesevansker og en nasjonal lesekommisjon som skal gi klare anbefalinger for hvordan lesing kan styrkes i praksis. Totalt vil regjeringen bruke minst én milliard ekstra på lesing og leselyst de neste fire årene, med mål om at norske barn igjen skal bli blant verdens beste lesere.

Det nasjonale leseløftet bygger på en enkel erkjennelse: elever må lese i fysiske skolebøker, og de må ha tilgang til bøker, tid til fordypning og voksne som veileder dem i det. Det er nettopp dette skolebibliotekene kan gi når de er bemannet, aktive og integrerte i skolens pedagogiske praksis.

Det er på tide at byrådspartiene slutter å avlede debatten med historiske omkamp og heller står i det ansvaret vi alle har: å sikre at alle barn lærer å lese godt nok før de går ut av grunnskolen.

Et løft for lesing er et løft for hele skolen

Skivebom fra Johanna Fond

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med din mening

© Fanaposten