Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Juni, pridemåneden, nærmer seg slutten, og jeg må si jeg nok en gang er litt skuffet.

I snart ti år har vi etter beste evne forsøkt å gjøre det vi mener er riktig. Eller, det enkelte forsøker å fortelle oss at vi gjør galt.

Vi har heist regnbueflagget, ikke bare én dag i året, men tålmodig, synlig og trofast gjennom hele juni og når det er Pride i Drammen.

Balkongen har blitt dekorert, pulserende i alle farger. Vi har båret armbånd, brukt regnbuefargede handlenett og sagt «kjærlighet er kjærlighet» med både store og små bokstaver. Vi har støttet opp om mangfoldsuka, klappet, applaudert og inkludert etter beste evne.

Vi har gjort en innsats.

Og hva har vi fått igjen?

Ikke én eneste ny homofil i nabolaget. Ikke én i familien som har omvendt seg til homofili eller trans. Vennegjengen er like skeiv som den var, men ingen har liksom blitt homofile.

Ikke én eneste nykonvertering.

Pride smitter ikke. Hat gjør

Man skulle jo tro,........

© Drammens Tidende