Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Innvandrere mister språk, nettverk og selvtillit når introduksjonsprogrammet slutter. Samtidig kuttes støtten til organisasjonene som faktisk får integreringen til å fungere. Politikerne lover, men leverer ikke. Hvor mange flere skal falle utenfor før vi tar frivilligheten på alvor?

Frivillige organisasjoner er limet som binder lokalsamfunn sammen. De bygger møteplasser, språkarenaer og fellesskap – både i hverdagen og når kriser rammer. I årets tillitsundersøkelse fra Arendalsuka svarer 9 av 10 nordmenn at de har høy tillit til frivillige organisasjoner. Likevel mangler frivilligheten både stabil finansiering og en plass rundt beslutningsbordene.

Hver uke avslutter hundrevis av flyktninger og andre innvandrere introduksjonsprogrammet i kommunene. Programmet gir språkopplæring, samfunnskunnskap og arbeidstrening og er en bærebjelke i integreringspolitikken. Men for mange markerer slutten ikke starten på noe nytt, men begynnelsen på en usikker fremtid.

Altfor mange står uten jobb, skoleplass eller nettverk. Når de mister arenaene for språk og deltakelse, kan resultatet bli en nedadgående spiral. Vi risikerer en omvendt integrering: Språket forvitrer, selvtilliten svekkes og veien inn i arbeidslivet blir stadig lengre.

Her spiller frivilligheten en avgjørende rolle. Organisasjoner som Røde Kors, Kirkens Bymisjon og utallige lokale initiativer bygger broer mellom mennesker, broer det offentlige ikke klarer å reise alene. De tilbyr språkkafeer, mentorordninger og aktiviteter som skaper mestring og fellesskap.

Flere kronikker og debattinnlegg

De bygger tillit, nettverk og sosial kapital, akkurat det som ofte avgjør om en flyktning finner sin plass i samfunnet og i arbeidslivet.

Arbeidsmarkedet stiller høye krav, og integreringsarbeidet kan ikke overlates til Nav og kommunene alene. De gjør mye, men har også begrensede ressurser og forvaltningsmandater som ikke kan erstatte møteplassene og relasjonene frivilligheten skaper.

I Norge krever selv ufaglærte jobber gode norskkunnskaper. Forskning viser at arbeidsgivere rangerer språkferdigheter som én av de viktigste faktorene når de ansetter, også i bransjer der formell kompetanse er lav. Språk er viktig for å unngå misforståelser, ulykker, dårligere tjenester og lavere produktivitet. Motivasjon for å lære norsk påvirkes også av........

© Drammens Tidende