16 år var vi, tjukke i huet med syltynn erfaring. Vi så System of a Down og vår egen festivaluskyld svinne hen i svidd, svensk gress. Vi var unge, udødelige, og altfor, altfor tøffe.

«Metaltown?», sa moder’n, som var skeptisk til å la dattera være ute etter klokka elleve om kvelden. «Uten voksne?», lurte moder’n, som siggende synes ungdom som sigga var en synd. «Ja og ja», svarte siggende ungdom. «Fine by me», sa moder’n, uten kanskje helt å skjønne hva ho sa ja til. Men ikke tenk på det, for vi skjønte ikke vi heller. Söta bror, salte kyss, og sure, ubestemmelige lukter på parkeringsplassen. Det var hele pakka, godt og blanda.

Vi mista hverandre, selvsagt. 16-åringene. Først på festivalområdet, og senere i livet. Den første var en god del skumlere. Et titalls tapte........

© Dagsavisen