Alle mennesker utsatt for vold i nære relasjoner har rett på beskyttelse og hjelp fra et krisesenter. Likevel er det få voldsutsatte skeive som oppsøker krisesentrene.

Dette kan stortingspolitikerne gjøre noe med nå. Et godt sted å starte er å utforme lovverket med utgangspunkt i at skeive, herunder både binære og ikke-binære transpersoner, eksisterer.

Krisesentrene ble opprettet på 70- og 80-tallet for voldsutsatte kvinner og deres barn som trengte beskyttelse fra menn. Da krisesenterloven kom i 2010 ble krisesentrene en lovpålagt offentlig tjeneste under kommunenes ansvar.

Loven slo også fast at tilbudet skulle gjelde både menn, kvinner og barn. Samtidig ble det bestemt at botilbudet til menn og kvinner måtte være fysisk atskilt.

F.v: Silje Vold Løwe (fagleder ved Romerike Krisesenter IKS), Stephen Adom (leder i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold), Silje Mathisen (seniorrådgiver ved Likestillingssenteret), James Dickson (styreleder i PKI – Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens) og Lene Walle (avdelingsleder ved Krisesenteret Asker, Bærum og Lier). (Nora Lie/Petter Ruud-Johansen/FRI/Likestillingssenteret/PKI/Mikael Sado/Privat)

På 15 år har mye endret seg. Likekjønnede parforhold er stadig mer akseptert og vanlig, og både binære og ikke-binære transpersoner er i større grad synlige som en del av mangfoldet i befolkningen.

Regjeringens

© Dagsavisen