Flere politiske partier ønsker mer fleksible ordninger i arbeidslivet, og vi ser en økende bruk av slike løsninger.

Det kan dreie seg om hvilke turnuser og arbeidstider som gjelder, men også hva som i ulike arbeidsforhold skal anses som «normal arbeidstid» og videre hva som utløser overtidsbetaling.

Fleksibilitet fremstilles ofte som et gode for arbeidstakerne, men i praksis ser vi at det snarere er et gode for arbeidsgiverne.

Arbeidstakerne får ikke nødvendigvis mer frihet, men må i stedet forholde seg til en arbeidshverdag med uforutsigbare vakter, redusert overtidsbetaling og uklare grenser mellom arbeid og fritid.

Jussbuss ser at dette er spesielt problematisk i bransjer der arbeidstakerne allerede står i en svak forhandlingsposisjon.

I yrker som renholdsbransjen, taxibransjen og transportsektoren, brukes ofte fleksible ordninger uten at det gir noen reell fordel for arbeidstakerne.

Politikerne spesifiserer sjelden hvilke bransjer eller målgrupper fleksibilitet passer for. I akademiske og administrative stillinger kan økt fleksibilitet fra arbeidstaker kompenseres med for eksempel et økt lønnsnivå.

Her er det snakk om en yrkesgruppe som står i en sterkere forhandlingsposisjon, og der fleksibilitet kan komme arbeidstakerne til gode.

Men selv i slike yrkesgrupper kan det være problematisk, særlig for nyutdannede med dårligere utgangspunkt i forhandlinger. De vil ofte gå med på mindre gunstige løsninger.

Taxi, drosjekø ved Oslo S, arbeidsliv Liberaliseringen av taxinæringen har ført til en situasjon der mange sjåfører jobber lange dager uten garantert minsteinntekt,........

© Dagsavisen